I dag la jeg merke til en veldig søt kvinne i tempelet. Vi fikk øyekontakt. Så skjedde det igjen, og igjen. Tre eller fire ganger til sammen. Nok til at hjernen min opprettet en liten etterforskning.
Først tenkte jeg at jeg kunne gå bort og si hei. Jeg syntes hun var attraktiv, og hun hadde sett i min retning flere ganger. En kort presentasjon virket ikke helt utenkelig.
Så kom innvendingene. Folk ser jo på andre folk. Det er en nokså vanlig følge av å ha øyne. Kanskje hun var interessert. Kanskje hun bare hadde lagt merke til at jeg så på henne. Når to personer først har blitt oppmerksomme på hverandre, skal det ikke så mye til før blikkene møtes igjen.
Og så var det stedet. Vi var i et tempel. Jeg visste ikke om hun ville synes det var hyggelig at jeg tok kontakt der, og jeg ville ikke gjøre noen blikk til et ønske hun aldri hadde uttrykt.
Dermed ble jeg stående. Vi snakket ikke sammen. Jeg har ingen samtale å spille av i hodet, ingen presentasjon å vurdere i etterkant og absolutt ingen holdepunkter for at hun ventet på at jeg skulle komme bort. Bare tre eller fire blikk. De har til gjengjeld klart å holde meg godt sysselsatt.
Jeg lurer fortsatt på hvordan andre ville tolket det, særlig kvinner som har vært på den andre siden av sånn gjentatt øyekontakt. Ville et enkelt hei vært helt greit? Eller la jeg mer i disse blikkene enn det var grunn til?
Det er jo nettopp det jeg ikke får svar på ved å tenke gjennom det enda en gang. Jeg vet bare at vi så på hverandre, og at ingen av oss sa noe.
Jeg valgte å ikke gå bort. Jeg har bare ikke bestemt meg for om det var god dømmekraft eller et hei jeg lot gå fra meg.
