Han jeg har et uforpliktende forhold til, sendte melding igjen, og jeg sa ja til å møte ham. Selvfølgelig gjorde jeg det. Når det gjelder akkurat ham, er svaret mitt nesten alltid ja.
Det er litt uvant for meg. Jeg er vanligvis kresen på menn, så jeg legger merke til hvor lite betenkningstid jeg trenger med ham. Jeg trenger ikke kjenne etter særlig lenge om jeg har lyst til å treffes. Det vet jeg allerede at jeg har.
Men etterpå begynner jeg gjerne å gruble over hvor lett det var å si ja. Noen ganger tenker jeg at han slipper litt for lett til hos meg. Han tar kontakt, jeg sier ja, og så møtes vi. Da kan jeg få en følelse av at jeg gir for mye av meg selv for lett, selv om jeg faktisk hadde lyst.
Samtidig opplever jeg at dette er gjensidig. Vi får begge noe vi vil ha, uten at det trenger å være så mye styr rundt det. Jeg sier ikke ja motvillig. Jeg liker å møte ham, og det er derfor jeg fortsetter å gjøre det.
Det er de to følelsene sammen jeg ikke helt får tak på. Først liker jeg hvor enkelt det er mellom oss. Så lurer jeg på om jeg burde gjort det vanskeligere. Jeg kan være fornøyd med svaret mitt og likevel dømme meg selv for hvor fort det kom.
Jeg vet ikke om uroen handler om noe ved forholdet vårt som jeg burde se nærmere på, eller om jeg bare er streng med meg selv fordi jeg liker det. Akkurat nå gir dette meg noe jeg ønsker meg. Likevel slipper ikke tanken helt taket: Hva betyr det at jeg er så villig hver gang han spør?
Har andre hatt det sånn? At dere gjerne sier ja til den samme personen, og så blir sittende og lure på hvorfor det jaet gnager etterpå?
Han har spurt, jeg har sagt ja, og jeg har fortsatt lyst til å se ham.
