Her om kvelden var jeg på et arrangement der kjæresten min jobbet som fotograf. Det var åpen mikrofon, og jeg koste meg med opptredenene. Han tok bilder, mens jeg fikk nyte kvelden og innimellom se bort på en jeg er glad i.
På et tidspunkt ble jeg sittende og se på ham. Han var pent, men uformelt kledd og helt konsentrert om kameraet og det han holdt på med. Jeg syntes han var så tiltrekkende at jeg mistet tråden i det som foregikk på scenen.
Så oppdaget han at jeg så på ham.
Han ga meg et nydelig smil og vinket litt. Et lite, varmt øyeblikk på tvers av rommet, midt i en allerede fin kveld. Jeg kjente så sterkt at jeg hadde lyst på ham.
Og nesten med en gang kom ønsket om at han skulle ha lyst på meg også.
Vi lever i et forhold uten sex. Jeg tror ikke han kjenner det samme begjæret for meg, og jeg forventer ikke at det kommer til å endre seg. Men det hindrer ikke slike øyeblikk. Jeg kan forstå hvordan vi har det, og likevel se ham stå der, oppslukt av arbeidet sitt, og bli helt dratt mot ham.
Jeg er ikke sint på ham for det. Jeg vil ikke gjøre et kjærlig smil til noe han skal måtte svare for, eller få ham til å høres ut som en dårlig kjæreste. Han så at jeg fulgte med, og smilte til meg. Det lå varme i det, og den var god å få.
Jeg har mine grunner til å bli. Jeg har også fått gode og gjennomtenkte råd fra andre som lever i forhold uten sex. Jeg trenger ikke å gå gjennom alle valgene på nytt nå. Noen ganger trenger jeg bare å si høyt at en fin kveld også kan gjøre vondt.
Det er disse øyeblikkene med lengsel som er tyngst akkurat nå. Ingenting gikk galt mellom oss den kvelden. Han tok bilder, jeg koste meg med opptredenene, og da han fikk øye på meg, smilte han og vinket. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fin han var.
