Har du noen gang forestilt deg hvordan noen ser ut uten klær, og så blitt skuffet da du faktisk fikk se dem? Jeg ønsker et ærlig svar, selv om jeg er redd for hva svaret kan være.
Jeg spør fordi jeg er mamma, har vært gjennom to keisersnitt og har gått mye opp og ned i vekt. Det synes på kroppen min. Med klær på er ikke forandringene like synlige, og det er akkurat der usikkerheten kommer inn.
Jeg kan tro på at noen synes jeg er attraktiv når de ser meg påkledd. Det jeg er redd for, er at de samtidig forestiller seg en kropp som ikke ligner den jeg faktisk har. At interessen deres bygger på et bilde jeg ikke kan leve opp til når klærne kommer av.
Jeg er hard mot meg selv. Det første jeg tenker, er at kroppen min ikke er pen. Jeg vet at det er vondt å snakke sånn om seg selv, men jeg ville ikke automatisk blitt trygg på å vise meg fram bare ved å velge snillere ord. Jeg ville fortsatt fulgt med på ansiktet deres og lurt på om uttrykket kom til å forandre seg.
Det føles ekstra sårbart når jeg liker en ny person. Plutselig betyr det så mye hva akkurat de tenker. Jeg vil gjerne klare å glede meg over at noen er interessert, uten å gå rett videre til øyeblikket der jeg ser for meg at de blir skuffet.
Ingen har avvist meg på denne måten. Dette er frykten som kommer før noe har skjedd, før jeg vet hvordan en ny partner vil reagere. Jeg har ingen reaksjon å forholde meg til ennå, så jeg fyller tomrommet med den jeg frykter mest.
Derfor vender jeg stadig tilbake til det samme spørsmålet, og jeg håper folk svarer ærlig: Har det å se kroppen til noen du allerede hadde lyst på, noen gang endret hva du følte for dem?
