Jeg trener rundt seks om morgenen et par dager i uka. Det er stille der inne. Ingen musikk, nesten ingen samtaler. Vi har tydeligvis blitt enige om at det holder å være våken.
Det er en fyr jeg stadig får øyekontakt med. I det siste virker det som han trener nærmere meg også. Samtidig står jo apparatene der de står, og andre har visst lov til å bruke dem.
Hver gang han ser på meg, ser jeg som regel bort. Det har vært mitt viktigste bidrag til denne gryende kontakten: å sørge for at interessen min er vanskelig å oppdage.
Jeg hadde ikke lyst til å gå bort til ham midt i treningen mens vi begge fortsatt var litt søvnige. Senteret er ikke spesielt sosialt ellers heller. Klokka seks føles en uventet samtale som ganske mye å utsette noen for.
Derfor prøvde jeg å treffe ham på vei ut. Avgangstidene våre har dessverre ikke vist noen vilje til samarbeid.
Til slutt skrev jeg nummeret mitt på en lapp, la til «send meg en melding hvis du er singel» og signerte med navnet mitt. Kort og direkte, med et relevant opptakskrav. Planen var å gi ham den selv.
I morges fant jeg ham ikke før jeg måtte gå. Men jeg var nokså sikker på hvilken bil som var hans. Jeg hadde sett ham sette seg inn i den og kjøre av gårde en annen morgen. Det virket som et godt nok bevis da. Nå som telefonnummeret mitt er involvert, virker det litt mindre vanntett.
Jeg la lappen på bilen.
Jeg er 25 og lurer nå på om dette var et søtt lite initiativ, eller noe som får folk til å vurdere en annen parkeringsplass. Jeg vet at mange kvinner ville blitt urolige av å finne nummeret til en fremmed på bilen. Jeg kan ikke ta for gitt at han synes det er hyggelig bare fordi han er mann.
Og kan jeg egentlig vente meg en melding? Han kan være opptatt. Han kan være uinteressert. Det er heller ikke sikkert han har fått lappen.
Et sted står det en bil med nummeret mitt på. Jeg hadde vært betydelig roligere om jeg visste sikkert hvem sin det var.
