I går spurte jeg ham om han ville ta en kaffe en gang neste uke. En kort, enkel invitasjon. Han har ikke svart. Selv har jeg rukket å tenke ganske mye på den.
Vi fikk god kontakt før den første daten. Så møttes vi, og det gikk ikke spesielt bra. Det var såpass kleint at jeg skjønner om han ikke vil treffes igjen. Dessverre har ikke den forståelsen gjort noe særlig med lysten min til å se ham.
Jeg vet at jeg er attraktiv, og at andre menn gjerne ville gått ut med meg. Det er ikke der det butter. Jeg pleier å satse på én person framfor å holde flere muligheter åpne, og nå har jeg festet meg ved akkurat ham. Interessen min sjekket tydeligvis ikke om han var tilgjengelig før den bestemte seg.
Nå vurderer jeg om jeg skal la invitasjonen stå, eller sende en melding til. Jeg har lyst til å skrive at det er helt greit hvis han ikke vil treffe meg igjen, at jeg vet daten var klein, og at jeg hadde satt pris på om han sa det rett ut.
Samtidig merker jeg hvor mye jeg håper den meldingen skal ordne opp i. Jeg vil vite hvor jeg står. Jeg vil også ha en ny sjanse med ham. Begge ønskene har sneket seg inn i samme utkast, og ingen av dem er særlig godt skjult.
Jeg er 36 og har vært i et forhold i 13 år. Det er lenge å være ute av øvelse med å lure på hva manglende svar betyr. Jeg føler meg rusten, særlig når folk snakker om å gi noen tid og rom som om det finnes en fast framgangsmåte jeg burde kjenne.
Kommer han til å ta kontakt av seg selv? Har han allerede mistet interessen? Jeg tror egentlig ikke han er interessert, men en del av meg venter fortsatt på at han skal vise at jeg tar feil.
Foreløpig har jeg invitasjonen jeg sendte i går, og meldingen jeg vurderer å sende nå. Jeg ville bare ta en kaffe neste uke. Det ble overraskende mye å gruble på før noen hadde bestilt noe.
