Jeg studerer og deler leilighet med fire andre. Balkongen vår har blitt møteplass for et ganske stillferdig sosialt liv. Vi går ut. Kvinner på en annen balkong ser bort på oss. Vi legger merke til det. Ingen sier noe. Oppmøtet er bra. Framdriften kunne vært bedre.
Det er særlig én kvinne jeg liker. En kompis liker henne også, og han sa det først. Det har på en eller annen måte blitt relevant, selv om ingen av oss har snakket med henne. Vi har altså avklart hvem som meldte sin interesse først. Presentasjonene ligger fortsatt et stykke fram i tid.
Vi merker at de ser mot oss fra balkongen, og noen ganger når de sitter ute eller går forbi. Jeg lurer på om hun er interessert i meg, kompisen min eller noen helt andre. Det føles som om det kan være noe gjensidig der, men jeg er klar over at jeg ber et blikk om å fortelle meg ganske mye.
Jeg ser henne sjelden sammen med mange venner. Sånn er jeg også, og det får meg til å tenke at vi kanskje har noe til felles. Samtidig kjenner jeg henne jo ikke bare fordi jeg har lagt merke til hvem hun pleier å være sammen med.
Det som er vanskeligere å le av, er selvtilliten min. Jeg er redd hun vil avvise meg fordi jeg har mørk hud. Jeg trener, og tar meg selv i å lure på om det hjelper, som om tiltrekning følger et poengsystem.
Før nedstengningen var jeg ikke så usikker rundt kvinner. Jeg husker at jenter heiet på meg når jeg skatet eller deltok i løp. Vennene mine nå ville nok bedt om video som dokumentasjon. Et sted underveis mistet jeg den tryggheten, og jeg har ikke funnet tilbake til den.
I mellomtiden tenker jeg på henne hele tiden. Jeg brukte flere timer på å lete etter henne på Instagram-siden til studiestedet hennes. Flere timer, og jeg har fortsatt ikke sagt ett ord til henne.
Så det er der jeg står: Hvis jeg endelig tør å gå bort og snakke med henne, hva sier jeg? Jeg har lagt langt mer arbeid i å finne henne på nettet enn i å finne ut hva som kommer etter hei.
