Jeg skal til å spørre en kvinne om hun vil på date, og på et eller annet vis har geografien blitt det vanskeligste.
Jeg er 21, hun er 23, og vi matchet på en datingapp. Vi har snakket en stund, og nå føles det naturlig å møtes. Haken er at hun bor omtrent halvannen time unna. Vi er begge i Sør-California, så trafikken har selvfølgelig siste ord om det anslaget.
Jeg bor nær stranda. Hun bor lenger inn i landet, oppe i åsene. Begge deler er helt greie steder å bo, helt til vi skal finne et sted å møtes.
Vanligvis foreslår jeg noe i nærheten av kvinnen jeg inviterer ut. Det har vært enkelt nok, siden de andre jeg har matchet med stort sett har bodd innenfor en halvtimes kjøretur. Jeg har ikke trengt noen egen transportpolitikk.
Denne gangen betyr et sted nær henne en kjøretur jeg sjelden tar, og så den samme turen hjem igjen. Jeg er ikke imot å gjøre det. Jeg kjører bare ikke så langt så ofte, og det føles som ganske mye for et første møte.
Helst ville jeg funnet et sted omtrent midt imellom. Da kunne vi kjørt et stykke hver, møttes og sett hvordan vi kom overens. Når jeg skriver det, høres det helt vanlig ut. Når jeg forestiller meg å foreslå det for henne, føles det plutselig som om jeg ber om en voldsom innrømmelse.
Jeg har ikke spurt henne ut ennå, så hun har heller ikke protestert på noe. Hele diskusjonen foregår foreløpig i hodet mitt, der oppmøtet er upåklagelig.
Jeg liker å snakke med henne og vil gjerne møte henne. Jeg kan kjøre hele veien. Jeg vil helst møtes halvveis. Hvordan sier jeg det på en vanlig måte uten å føle at jeg allerede har gjort den første daten tungvint?
