Jeg har kommet til et merkelig punkt i datinglivet: Å få beskjed om at noen ikke vil treffe meg mer, begynner å høres omtenksomt ut.
Dette er den tredje mannen i år som bare har sluttet å svare på meldinger og telefoner. Ingen samtale om å avslutte. Ikke engang et klønete forsøk. Vi datet, og så satt jeg der og prøvde å få kontakt med en som ikke svarte lenger.
Det var heller ikke snakk om én drink eller et par famlende møter. Vi hadde truffet hverandre jevnlig i flere uker. Vi hadde overnattet hos hverandre, hatt hjemmekvelder og tilbrakt nok tid sammen til at jeg trodde vi var to voksne som prøvde å få til et forhold.
Vi hadde også snakket om hva vi holdt på med. Sånne samtaler man tar for å vite hvor man står. Etterpå fortsatte vi å treffes, og jeg oppfattet det som at vi hadde omtrent samme forståelse av situasjonen.
Så vidt jeg kunne se, skjedde det ikke noe spesielt før det ble stille. Ingen krangel jeg kunne peke på, ingen ubehagelig samtale som så ut til å endre noe. Ingen stor hendelse som kunne forklare en brå slutt. Jeg trodde ting gikk sin gang.
Det er det som gjør det så vanskelig å legge fra seg. Jeg har ingen avslutning å tenke tilbake på. Bare en siste periode der alt virket vanlig, fulgt av forsøk på å få kontakt som aldri ble besvart.
Hvis noen gjorde det slutt, kunne jeg kanskje forstått litt mer av hva som ikke fungerte. Kanskje lært noe til neste gang. Jeg vet at en bruddsamtale ikke nødvendigvis ville gitt meg en forklaring jeg ble fornøyd med. Men jeg ville i det minste fått vite at det var over, uten å måtte finne det ut gjennom stillheten.
Etter tredje gang er jeg lei av å gå gjennom alt på nytt og tvile på min egen oppfatning. Vi var på de datene. Vi hadde de samtalene. Jeg fant ikke på at vi fortsatte å treffes etterpå.
Jeg ber ingen om å bli i et forhold de ikke ønsker. Jeg skulle bare ønske at en av dem kunne si det. Nå ville en melding om at det er slutt, vært en lettelse.
