Etter at vi møttes på tomannshånd for første gang, virker hun plutselig fjern. Det ville vært forvirrende nok om jeg måtte gjette på om hun likte meg. Men hun hadde sagt rett ut at hun var interessert. Jeg er 25, hun er 23, og nå skjønner jeg ikke helt hvor jeg står.
Det er rekkefølgen jeg henger meg opp i. Jeg hadde ikke tolket vanlig vennlighet eller et blikk som noe mer. Hun sa det selv. Så møttes vi på tomannshånd. Jeg trodde det ville gjøre ting litt tydeligere, men sitter i stedet med et spørsmål jeg trodde vi hadde kommet forbi.
Når noen forteller at de er interessert, blir det litt lettere å håpe. Jeg trenger ikke lete etter tegn for å gi meg selv lov. Det betyr selvsagt ikke at hun har lovet meg et forhold, eller at vi skal møtes igjen. Likevel blir det noe annet å være sammen når interessen er sagt høyt, selv om det er uvisst hva det kan bli.
Kanskje hun kjente det annerledes da vi var alene sammen. Kanskje avstanden handler om noe helt annet enn meg. Eller kanskje jeg legger mer i den fordi jeg nå har noe å tape. Jeg vet ikke hvilken forklaring som stemmer. At hun virker fjern etter at vi møttes, får meg til å knytte de to tingene sammen. Det gir meg ikke noe sikkert svar.
Det er også forskjell på at hun virker fjern, og at hun har sagt hun ikke vil mer. Jeg vil ikke gjøre min egen følelse til en avvisning hun aldri har gitt meg. Samtidig kan jeg ikke bruke det hun sa tidligere, som svar på hva hun føler nå.
Jeg kunne spurt om hun vil møtes igjen, med fare for å få høre at interessen har endret seg. Eller jeg kunne gitt henne litt rom og blitt værende i uvissheten en stund til. Jeg har ikke bestemt meg. Det føles vanskelig å foreslå et nytt møte når jeg ikke vet hva hun tenker om det første.
