Vi har vært sammen i omtrent en måned, og kjæresten min har noe hun er misfornøyd med: Hun føler at hun alltid må ta initiativet. Jeg har tenkt at jeg viser hensyn. Hun opplever det visst som merarbeid.
Jeg kan forstå at det som ser hensynsfullt ut fra min side, kan kjennes ganske annerledes fra hennes. Det høres fint ut å gi den andre rom til å bestemme. Men hvis hun dermed alltid må finne ut hva som skal skje, skjønner jeg at hun blir lei.
Det vanskelige er at jeg ikke er helt sikker på min egen forklaring. Har jeg faktisk tatt hensyn til ønskene hennes, eller har jeg vært lat? Jeg foretrekker selvfølgelig den hyggeligste versjonen, men jeg vet ikke om jeg har dekning for den.
Samtidig får jeg følelsen av at dette handler om hvorvidt jeg er mann nok. Å ta mer initiativ er noe jeg kan forholde meg til. Å bli en røff, stereotypisk maskulin fyr er vanskeligere å se for seg. Blant annet fordi jeg ikke ønsker å være en sånn fyr.
Jeg vil ikke at hver avgjørelse mellom oss skal bli en prøve jeg ikke visste at jeg tok. Men jeg vil heller ikke bruke det at jeg er omgjengelig som en behagelig unnskyldning for å la henne gjøre hele jobben.
Forholdet er fortsatt nytt. Vi holder på å finne ut hvordan vi fungerer sammen, også når ting ikke faller naturlig på plass. Det hun sier, forteller meg at noe plager henne. Jeg vet bare ikke ennå om hun savner mer innsats fra meg, eller en annen type mann.
For meg er det en viktig forskjell. Jeg kan være mer aktiv uten å føle at jeg spiller en rolle. Hvis hun derimot savner en personlighet jeg aldri har hatt og heller ikke ønsker meg, vet jeg ikke helt hva jeg kan tilby.
Så nå prøver jeg å forstå hva hun mener med å ta ledelsen. Ber hun meg om å gjøre mer, mens jeg hører en dom over hvor maskulin jeg er?
