Det er en liten selvmotsigelse i noe jeg liker sammen med partneren min: Så snart jeg virkelig begynner å nyte det, slutter jeg å virke særlig overbevisende.
Jeg liker CNC, altså en avtalt fantasi om motstand i en situasjon vi begge har samtykket til. Men når den dominante partneren min blir mer bestemt, røper reaksjonene mine meg med en gang. Jeg har det godt, og det er tydeligvis vanskelig å skjule.
Dermed blir jeg liggende og lure på hva jeg egentlig skal gjøre med ansiktet. Og med resten av reaksjonene mine. Fantasien bygger på en bestemt forestilling, mens nytelsen min stadig bryter inn og gjør det åpenbart at jeg liker det som skjer.
Ingen av oss er særlig interessert i omfattende rollespill. Vi har ikke lyst til å finne på karakterer eller øve inn replikker for å gjøre situasjonen mer troverdig. Jeg vil heller ikke bruke tiden på å huske hvordan en oppdiktet person ville ha oppført seg.
Det som tiltrekker meg, er dynamikken mellom oss. Likevel føles det noen ganger som om mine naturlige reaksjoner trekker i en annen retning enn fantasien jeg selv har valgt. Jeg synes ikke det er ubehagelig å vise nytelse. Jeg er bare usikker på om det endrer noe vesentlig ved opplevelsen.
Å velge å gi fra seg kontroll innenfor avtalte grenser er én ting. Å spille overbevisende motvillig er noe annet. Jeg vet hvilken del som betyr mest for meg. Likevel blir jeg hengende fast i tanken på at jeg burde mestre den andre delen også, som om jeg har en rolle jeg ikke helt får til.
Samtykket mitt er ekte. Det er mangelen på samtykke som hører til fantasien. Nytelsen er også ekte, og jeg har lite lyst til å undertrykke den for å få situasjonen til å fungere.
Så det er egentlig dette jeg lurer på: Kan vi beholde dynamikken vi liker, og samtidig la det synes at jeg nyter den? For når vi først er i gang, er diskresjonen det første som ryker.
