Da jeg sa til familien min at jeg følte de ikke likte kjæresten min, svarte de at de trengte mer tid til å legge fortiden bak seg. Jeg skjønte hvilken fortid de mente. Det jeg ikke helt skjønte, var hvilken plass det var til ham som prøver å bli kjent med dem nå.
Jeg er 27, han er 24, og vi har vært sammen i elleve måneder. Han forsøker å få i gang en samtale, men jeg opplever at de viser lite interesse. Når de treffer eksen min, prater de med ham. Med kjæresten min virker det som praten stopper opp. Det gjør vondt å se, for jeg kjenner en varm og morsom fyr som jeg ikke føler de blir kjent med.
Eksen min har en lang historie med meg. Vi var sammen på videregående, og den gangen var han utro. Senere fant vi tilbake til vennskapet, og etter hvert ble vi kjærester igjen. Jeg tenkte at det kanskje kunne fungere. Samtidig hadde jeg en følelse av at dette var den eneste muligheten jeg hadde. Det er ikke så godt å innrømme om et forhold som ble alvorlig nok til at vi kjøpte hus sammen.
Vi var sammen i halvannet år. Til slutt innså jeg at jeg ikke var forelsket slik jeg ønsket å være, og gjorde det slutt. Familien min tok det veldig tungt. De syntes jeg overdramatiserte og gikk fra ham uten grunn. Men de kjente ikke på det jeg kjente på. For dem kunne forholdet se trygt og etablert ut, mens det likevel føltes feil for meg.
Etter bruddet fikk jeg følelser for en venn fra jobben. Han kjente også eksen min; vi hadde alle jobbet sammen tidligere. Følelsene var gjensidige, og etter hvert ble vi et par. Foreldrene mine syntes jeg hadde gått for fort videre. De var avventende overfor ham, og det var søstrene mine også. Jeg forstår at det kan ha vært vanskelig å henge med i svingene. Men hvor raskt det nye forholdet kom, forandrer ikke grunnen til at det gamle tok slutt.
Det er heller ikke så rart at eksen fortsatt er en del av omgangskretsen deres. Lillesøsteren min og kjæresten hennes driver med samme idrett som ham. Det var vi som introduserte dem for den, og nå har de blitt nærmere venner. Jeg forventer ikke at det vennskapet skal ta slutt fordi forholdet mitt gjorde det. Likevel er det vanskelig å ikke føle at de sammenligner, når praten går lett med ham og kjæresten min ikke ser ut til å få samme respons.
Så er det humoren hans. Han fleiper med at han ikke vil lære å lage mat, og jeg er redd familien tar det som et tegn på at han er lat. Jeg synes han er morsom. Jeg tror ikke de alltid skjønner spøkene hans. Hvor mye av avstanden som skyldes slike inntrykk, og hvor mye som handler om eksen, vet jeg ikke. Jeg kan ikke forvente at de skal se ham akkurat slik jeg gjør. Men jeg skulle ønske de viste litt mer interesse for hvem han er.
Jeg har allerede tatt opp at jeg merker avstanden. Hvis jeg skal snakke med dem igjen, vil jeg gjerne forstå hva de egentlig mener med at de trenger mer tid. Jeg vil ikke kreve at de blir glade i ham, eller bestemme hvem søsteren min får være venn med. Samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg skal vente mens han fortsetter å prøve, og familien fortsatt sier de trenger tid til å legge fortiden bak seg.
