Jeg trodde dette skulle være annerledes når jeg var 53. Da jeg datet i tjue- og trettiårene, tenkte jeg at visse samtaler sikkert ville bli lettere med alderen. Voksne menn måtte vel etter hvert bli tryggere på å snakke om følelser, eller i det minste kunne si hvor vi sto.
Likevel havner jeg på det samme stedet igjen og igjen. Forholdet kommer et stykke, og så stopper det opp. Når jeg spør hva vi egentlig har sammen, kan jeg nesten se svaret før det kommer: «Jeg vet ikke.»
Sånn var det da jeg var 19 også. Når jeg hører den samme usikkerheten nå, føles det plutselig ikke så lenge siden. Jeg har forandret meg i løpet av alle disse årene. Jeg hadde vel ventet at samtalene også skulle forandre seg.
Jeg oppfatter meg selv som moden og realistisk. Jeg har mye å gi og tid til å være sammen med noen. Jeg kan ta det rolig. Jeg kan gi en mann rom uten å trekke meg unna. Det er ting jeg faktisk har overskudd til på dette stadiet i livet.
Men selv om jeg er villig til å bruke tid, vil jeg etter hvert vite hvor vi er på vei. Jeg ønsker å kunne snakke om hva forholdet betyr for oss begge. Det er da nølingen dukker opp, og jeg begynner å lure på om jeg har gjort noe galt.
Selv ekteskapet mitt sitter jeg igjen med spørsmål om. Mannen min sa at han giftet seg med meg fordi han visste at jeg ønsket å være gift. Jeg lurer fortsatt på om jeg noen gang ville blitt gift hvis han ikke hadde visst det. Forklaringen sier noe om at han forsto hva jeg ønsket meg. Hva han selv ønsket, er jeg mindre sikker på.
Jeg vil gjerne høre fra andre kvinner på min alder. Har menn blitt mer åpne om følelsene sine etter hvert som dere har blitt eldre? Handler dette om generasjonen vår, eller kjenner kvinner i andre aldre seg også igjen?
Etter så mange runder med den samme nølingen er det vanskelig å la være å rette spørsmålet mot meg selv. Jeg kan tilby tålmodighet, rom og tid sammen. Hvorfor ender jeg likevel med å lure på om det er meg det er noe galt med?
