Vi møttes gjennom felles venner og begynte å snakke på Instagram i en ferie. Da vi endelig fant på noe sammen etterpå, hadde vi allerede blitt litt kjent. Vi slapp den følelsen av å måtte begynne helt fra null.
Den første kvelden spurte hun om jeg ville overnatte. Hun hun bodde med, var bortreist, og hun sa at hun følte seg ensom. Jeg ble. Vi lå inntil hverandre, kysset neste morgen, og så inviterte hun meg tilbake dagen etter. To romantiske kvelder på rad virket som en ganske lovende start.
Jeg hadde ikke begynt å planlegge en framtid sammen. Jeg tenkte bare at vi likte hverandre og kom til å fortsette å møtes for å se hvor det førte. Hun hadde tatt initiativ, vi hadde begge vært kjærlige, og jeg hadde ikke merket at stemningen snudde.
Den tredje dagen var jeg opptatt. Om kvelden sendte jeg en melding og spurte om hun ville komme til meg. Hun svarte at hun allerede var på en bar med venner og hadde drukket. Jeg ba henne kose seg og sa at vi kunne snakkes dagen etter.
For meg betydde det at vi fortsatt var i gang. Hun kunne ta kontakt når det passet. Det gjorde hun klokka fem neste ettermiddag, men da skrev hun at hun ikke kjente noen kjemi og ikke ville fortsette. Jeg svarte at det var greit, og lot det ligge.
Flere måneder senere fortalte felles venner at hun hadde møtt en annen fyr på baren den kvelden og blitt med ham hjem. Det kunne forklare tidspunktet. Men det sa ingenting sikkert om hva hun hadde følt sammen med meg, eller om hun allerede hadde vært usikker.
Det er der jeg fortsatt henger meg opp. Jeg opplevde de to kveldene som begynnelsen på noe. Kanskje hun bare opplevde dem som to fine kvelder. Hun inviterte meg jo, men jeg kan ha lagt mer i det enn hun gjorde.
Overså jeg noe? Gjorde jeg noe galt? Og hva mener folk egentlig med at det må være en gnist? Når noen jeg er tiltrukket av, virker ivrig etter å se meg igjen, hvordan vet jeg om vi opplever den samme begynnelsen?
