To ganger på rad har en fyr bedt meg ut med omtrent samme opplegg: Vi møtes først, og så leter vi etter en kafé. Første punkt på daten blir altså å finne ut hvor daten skal være.
Begge gangene svarte jeg beklager, det passer ikke. For meg bør en invitasjon inneholde i det minste et forslag til sted. En kaffe er allerede et behagelig beskjedent prosjekt. Jeg trenger verken bordreservasjon, smaksmeny eller et lite orkester som markerer ankomsten min. Navnet på en kafé holder lenge.
Jeg skjønner at noen hører «vi finner ut av det» og ser for seg en avslappet ettermiddag der vi rusler rundt sammen. Jeg lurer på hvorfor vi ikke kan finne ut av det mens vi faktisk sitter og avtaler. Vi har kommet til planleggingsdelen av samtalen. Det virker som et godt tidspunkt å legge en plan på.
Det handler også om hvordan jeg organiserer hverdagen. Jeg trenger å ha timeplanen klar minst en uke i forveien. En venn kommer på besøk i slutten av måneden, og jeg har allerede en liste over ting vi kan gjøre. Ingen som kjenner meg, burde bli overrasket over at jeg har meninger om en kaffeavtale uten adresse.
Det som plager meg, er følelsen av at noen har invitert meg, men latt resten av jobben bli hengende i lufta mellom oss. Hvis jeg spør en venn om vi skal finne på noe, forventer jeg å bidra med mer enn at jeg etter hvert dukker opp. Jeg har omtrent samme forventning til en date.
Likevel blir jeg usikker på min egen reaksjon, siden jeg takket nei før jeg hadde møtt noen av dem. Kanskje det hadde vært hyggelig å velge et sted sammen. Kanskje vi bare har ulike oppfatninger av hva en uformell avtale er, allerede før kaffen er bestilt.
Er det grunn nok til å droppe en første date? Eller tar jeg en vag invitasjon for alvorlig? Jeg tåler å høre at jeg er litt sær på dette. Jeg har tross alt en aktivitetsliste klar til et besøk som ennå ikke har funnet sted.
