Tidlig i forholdet vårt satt kjæresten min og bladde gjennom bilder av en kvinne fra det lokale bandet han hadde opptrådt med siden barndommen. Han kommenterte stadig hvor deilig hun var, og kysset meg mellom bildene. Den romantiske stunden vår kom tydeligvis med lysbildefremvisning.
Han har vokst opp rundt musikkmiljøet, og denne kvinnen, som er eldre enn ham, har vært en del av livet hans lenge. Det skjønner jeg. Det jeg hadde litt vanskeligere for å sette pris på, var å bli kysset mens han leverte løpende vurderinger av utseendet hennes.
Jeg ble ukomfortabel, særlig da det var tydelig at han ble opphisset. Da jeg fortalte hvor lei meg jeg ble av situasjonen, sa han at reaksjonen skyldtes at han kysset meg. Han forsikret meg om at den ikke hadde noe med kvinnen på telefonen å gjøre.
Jeg tror ham. Minnet har likevel ikke blitt noe hyggeligere av den grunn. Forklaringen på hvorfor han var opphisset, svarte ikke på hvorfor jeg måtte høre så mye om hvor attraktiv en annen kvinne var akkurat da.
Nå har vi vært sammen i to år. Nylig var han på en av konsertene til bandet, og da kom alt tilbake. Hun hører fortsatt til i det miljøet, så det finnes helt naturlige grunner til at de møtes og snakker sammen. For meg er hun dessverre også blitt kvinnen fra den ganske spesielle bildeserien.
Jeg tror ikke han kommer til å prøve seg på henne. Jeg har heller ingen planer om å bestemme hvem han får snakke med. Likevel kjenner jeg ubehaget bare jeg vet at han er i nærheten av henne. Jeg skulle ønske jeg kunne høre om konserten uten å se for meg telefonen hans.
Det som sitter igjen, er følelsen av å ha blitt dårlig behandlet i en stund som skulle være vår. Jeg godtok forklaringen hans, men det såre forsvant ikke samtidig.
Så er det rimelig at jeg blir så urolig av at han snakker med henne? Jeg forstår hvorfor hun er i livet hans. Jeg skulle bare ønske introduksjonen til mitt hadde hatt litt mindre kommentatorspor.
