Jeg har nylig begynt i ny jobb. Det er ikke drømmejobben, men den gjør nytten foreløpig. Da lederen viste meg rundt og presenterte folk, fikk jeg øye på en kvinne i en annen avdeling. Derfra ble resten av bedriften litt mindre interessant.
Hun jobber på et lite kontor i hjørnet av lageret. Jeg ser henne ikke så ofte, og enkelte dager ser jeg henne ikke i det hele tatt. Vi er begge nyansatte, så jeg har ikke rukket å bli særlig kjent med henne. Jeg vet heller ikke om smilene hennes betyr noe spesielt, eller bare inngår i vanlig kundebehandling av kolleger.
For noen dager siden kom hun bort, smilte og lo litt og spurte om jeg kunne hjelpe henne med å skrive ut en side. Det fikk jeg til. Hun kalte meg helten sin. En raus utmerkelse for å få papir ut av en maskin, men jeg tok imot.
Jeg sa at hun bare måtte spørre hvis hun trengte hjelp igjen. Det skulle hun gjøre. Siden har vi hilst og småpratet når vi møtes. En gang lyste hun opp i et stort smil, strakte armen mot meg og vinket. Jeg syntes det var latterlig søtt. Foreløpig består bevismaterialet av en vink.
Det er der jeg står fast. Kanskje hun er interessert. Kanskje hun er hyggelig og ble glad for å få skrevet ut arket sitt. Jeg har oversett flørting før, så jeg stoler ikke helt på min egen vurdering.
Jeg har lyst til å bli bedre kjent med henne. Samtidig vil jeg ikke at den nye jobben hennes skal bli et sted der hun må håndtere uønskede tilnærmelser. Og så har vi jo den gamle advarselen mot å date kolleger. Den er vanskelig å overse.
Snart skal jeg inn i en gruppechat på jobben som hun også er med i. Da kan jeg sende henne en melding, men at navnet hennes står i en jobbchat, sier jo ingenting om hun ønsker en privat henvendelse.
Foreløpig snakker vi bare når vi tilfeldigvis møtes. Jeg kan hjelpe henne med en utskrift. Om jeg kan be henne ut uten at det blir kleint, er en mer krevende oppgave.
