Jeg prøver å møte dating med litt mer optimisme. Ta initiativ, være mer leken og slutte å snakke meg selv ned før en samtale i det hele tatt har begynt. På fest, ute med venner eller når jeg møter noen det virker som jeg har kjemi med, vil jeg kunne vise at jeg er interessert.
I stedet blir det ofte fryktelig travelt inne i hodet mitt.
Jeg er følsom og opptatt av at folk skal føle seg komfortable rundt meg. Etter samtaler med kvinner jeg kjenner, og historier om trakassering på nettet, har jeg blitt enda mer oppmerksom på det. Jeg skjønner godt at oppmerksomhet fra en fremmed mann kan være uønsket. Problemet er at jeg begynner å anta at min allerede er det, før jeg egentlig vet hvordan hun opplever samtalen.
Så gransker jeg alle signalene. Svarte hun kort fordi hun vil at jeg skal gå? Sa jeg noe rart? Har jeg stått her for lenge? Jeg forsøker å følge med på henne, men bruker så mye oppmerksomhet på å kontrollere meg selv at jeg knapt klarer å være med i samtalen.
Det er vanskelig å være morsom når hver setning skal vurderes før den slipper ut. Resten av personligheten min kommer heller ikke særlig godt fram. Nettopp den delen av meg jeg gjerne vil at hun skal bli kjent med.
Samtidig ser jeg andre menn som virker avslappet. De tuller, flørter og viser interesse uten å gå seg fast. Selv en klønete kommentar ser de ut til å kunne komme seg videre fra med litt humor. Jeg vet jo ikke hvor usikre de er på innsiden. Jeg ser bare hvor lett det virker utenfra.
Jeg vil ta hensyn, og jeg vil kunne vise en kvinne at jeg er tiltrukket av henne. Akkurat nå får jeg knapt til begge deler uten å gjøre en vanlig samtale til noe jeg må overvåke.
Dere som har hatt det sånn: Hva gjorde dere tryggere? Ble signalene lettere å forstå med erfaring, eller lærte dere å tåle litt usikkerhet mens samtalen fortsatt pågikk?
