Mannen jeg var sammen med, hopper fra bygninger og ut av fly. Han er 35, og slike risikofylte stunt er en stor del av livet hans. Det visste jeg. Jeg ba ham aldri om å slutte. Jeg ba om en realistisk tidshorisont for å gifte oss og få barn.
På ett vis var svaret tydelig: Stuntene var det viktigste for ham akkurat nå. Jeg skulle bli prioritert etter hvert. Han kunne ikke gi meg det nå, og «etter hvert» kom uten noen dato. Jeg gjorde det slutt.
Kvelden etter tok jeg kontakt for å avtale hvordan han skulle få tilbake tingene sine. Jeg ba også om en kort samtale, bare fem minutter. Jeg ville at vi skulle få snakket litt sammen etter noe som gjorde vondt. Han svarte ikke på anropene mine, men fortsatte å se historiene mine på sosiale medier.
Da jeg fjernet ham som venn, fjernet han raskt taggene fra bildene av oss. Det kunne jeg se at han gjorde, men det fortalte meg lite om hva han følte. Samtalen jeg hadde bedt om, fikk jeg fortsatt ikke.
Da han endelig svarte, sa han at han var for opptatt til å hente tingene. Han ba meg «tygge på det», sa at jeg kunne beholde dem, og la på. Jeg satt igjen med det samme praktiske problemet og enda mer vondt i magen.
Jeg sendte noen ærlige meldinger og la igjen en talebeskjed om hvordan jeg hadde det. Jeg avsluttet med «Jeg elsker deg». Etter det var det helt stille.
Vi har vært gjennom noe lignende før. Da endte det med et «jeg ønsker deg alt godt», uten at noe egentlig ble avklart, før jeg ringte moren hans for å få hjelp til å roe situasjonen. Denne gangen ville jeg ikke ringe henne. Jeg blokkerte nummeret hans.
Han finner fortsatt de offentlige historiene mine på Facebook og ser dem. Jeg ser at han er der, men vet ikke om han er sint, ferdig med oss eller venter på at jeg skal ta kontakt igjen.
Var det urimelig å be om en tidshorisont for å stifte familie når jeg aldri ba ham gi opp hobbyene sine? Jeg vender stadig tilbake til den samtalen. Tingene hans er fortsatt hos meg, og navnet hans dukker fortsatt opp blant dem som har sett.
