Jeg snakket med en fyr jeg virkelig likte, og en stund føltes alt ganske lett. Vi kom godt overens, det var kjemi der, og jeg likte å bli bedre kjent med ham. Så sa han «Wakanda Forever» med aksent, og jeg kjente det lille oppholdet der noe slutter å være morsomt før man har rukket å finne ut hva man skal si.
Han har urfolksbakgrunn fra USA, meksikansk bakgrunn og hvit bakgrunn. Jeg er også meksikansk. Jeg skjønte ikke hvorfor han måtte bruke aksenten. Da jeg spurte, sa han at han bare gjentok replikken fra filmen. Jeg forsto referansen. Det var måten han sa det på, som plaget meg.
Han hadde allerede fortalt at humoren hans noen ganger spilte på rasestereotypier. Han sa at han ikke mente noe vondt og ikke prøvde å støte folk. Jeg hadde fått det med meg. Men det var forskjell på å høre ham beskrive humoren sin og å sitte der når vitsen kom.
Først lot jeg det ligge og fortsatte med dagen min. Dagen etter tok han det opp igjen fordi han ikke likte å føle seg dømt. Da forklarte jeg litt grundigere at aksenten hadde gjort meg ukomfortabel, og at slike vitser kan bidra til å holde stereotypier i live.
Tre dager senere sa han at han ikke trodde dette ville fungere. Vi var for forskjellige. Dette var personligheten hans, mente han, og jeg hadde dømt ham og holdt en moralpreken. Han sa at han ikke var så følsom for den slags.
Jeg ba om unnskyldning for at samtalen hadde føltes som en moralpreken, og for at jeg hadde såret ham. Samtidig prøvde jeg å forklare at noe ikke nødvendigvis oppleves harmløst bare fordi det er ment som en spøk. Jeg ba ham ikke slutte å være morsom. Jeg prøvde å forklare hvorfor akkurat dette ikke var morsomt for meg.
Det som overrasket meg, var hvor fort det ble en grunn til å slutte å snakke sammen. Jeg likte ham godt nok til å ville ta samtalen, selv om den var ubehagelig. Nå lurer jeg på om jeg håndterte det dårlig, eller om han rett og slett ikke ønsket den samtalen med meg. Var jeg for følsom, eller var det greit å si at vitsen plaget meg?
