En av mine nærmeste venninner kaller meg stadig bestevennen sin. Før ble jeg glad av å høre det. Nå lurer jeg mest på hvordan hun klarer å si det uten å nøle.
I seks måneder holdt jeg på med en fyr jeg forelsket meg i. Han var utro, og tiden etterpå var forferdelig. Jeg endte med å ta sertralin i den perioden. Venninnen min visste alt. Hun så meg gråte over ham, hørte på det som hadde skjedd, og var med på å snakke om hvor dårlig han hadde behandlet meg.
Hun sa også at hun hatet ham. Akkurat den delen har blitt ganske vanskelig å svelge.
Da jeg begynte å mistenke at det foregikk noe mellom dem, spurte jeg henne rett ut om hun traff ham. Jeg prøvde ikke å lure henne i en felle. Jeg ville bare ha et ærlig svar. Hun så meg rett i øynene og sa nei.
Så gikk jeg gjennom telefonen og iPaden hennes. Jeg vet at jeg gikk over en grense. Der fant jeg videoer av dem som kysset, og meldinger som viste at de hadde møttes i skjul. Det var ikke stort rom for misforståelser.
Det verste var meldingene fra bursdagen min for to uker siden. Jeg overnattet hos henne og feiret med en jeg stolte på. Samtidig skrev de til hverandre om å ringes så snart jeg hadde dratt.
Jeg klarer ikke å slippe akkurat det: så snart jeg hadde dratt. Jeg var der hos henne på bursdagen min, mens de planla når jeg endelig skulle være ute av døra.
Hun oppfører seg fortsatt som om vi er like nære. Ingen av dem vet hva jeg har funnet. Jeg vil ikke spørre henne en gang til. Hun fikk muligheten til å fortelle sannheten, og jeg vet hva hun valgte.
Jeg er så sint at en del av meg vil ta hevn. Mest av alt vil jeg ta dem på fersken, så jeg slipper å forklare hvordan jeg vet det. Samtidig vil jeg ikke lage en offentlig scene. Hvordan får jeg fram sannheten uten at mitt eget liv blir forestillingen alle følger med på?
