I ti år trodde jeg at mannen min hadde en grad fra et prestisjeuniversitet. Han fortalte at han først gikk på et community college, før han kom inn på et ettertraktet studieprogram ved universitetet og fullførte der. Det var en del av historien hans som jeg aldri hadde noen grunn til å tvile på.
Nylig innrømmet han at han aldri har gått der. Han har heller ingen toårig grad fra community college.
Det som faktisk skjedde, var at han fikk en godt betalt jobb mens han studerte, og valgte å satse på den i stedet for å fullføre. Han tjente godt tidlig i karrieren. Det valget ville jeg aldri hatt noe problem med. Han hadde en helt grei historie å fortelle. Likevel fortalte han meg en annen.
Jeg er 31 nå, og han er 37. Vi har vært sammen i et tiår. Jeg strever med å forstå at han har latt meg tro på dette hele den tiden.
Han har også vært uten jobb i seks år, siden pandemien. I mellomtiden har han jobbet med egne prosjekter som han tror vil gjøre ham rik. Jeg har flere ganger sagt hvor frustrert jeg er over at han ikke søker en vanlig jobb. Både venner og familie har tilbudt hjelp til å komme i arbeid, men han har avvist dem.
Nå sier han at han var redd noen skulle oppdage sannheten om utdanningen hans. Han trodde jeg ville gå fra ham hvis løgnen kom fram.
Vi har fortsatt å betale like mye av fellesutgiftene. Han har dekket sin del ved å refinansiere huset sitt og til slutt selge det. Nå er de pengene nesten brukt opp. Jeg tenker tilbake på alle samtalene om jobb, og på forklaringen han holdt skjult mens mulighetene hans ble færre.
Han sier at han føler seg fri nå. At han endelig kan gå ordentlig inn for å finne arbeid. Jeg hører at han er lettet, men selv prøver jeg fortsatt å ta inn det han har fortalt.
På mange måter har han vært en kjærlig og støttende partner. Det er sant. Det er også sant at han har løyet for meg i ti år. Ville jeg avsluttet et godt ekteskap på grunn av en løgn om utdanning, eller endelig tatt inn over meg hvor mye av ekteskapet den løgnen har preget?
