Forloveden min får plass til mye kjærlighet i én melding. Han er glad for at han har meg. Han savner meg. Han skulle ønske han kunne holde rundt meg akkurat nå. De fleste dager får jeg en melding i den duren, og som regel svarer jeg at jeg elsker ham også. Det mener jeg. Men av og til skulle jeg ønske at jeg bare kunne legge fra meg telefonen uten å føle at jeg skylder ham de samme ordene tilbake.
Jeg er 27, han er 29, og vi forlovet oss nylig etter to år sammen. Han sa at han elsket meg veldig tidlig, og siden har han sagt det ofte. Vi snakket faktisk om det allerede i starten. Jeg sa at han brukte «jeg elsker deg» omtrent som andre bruker komma. Når det kom så ofte, ble det vanskelig for meg å høre når han hadde stoppet opp og tenkt over det han sa.
Han fortalte hvor mye det betydde for ham å få sagt det han følte. Det skjønte jeg, og så lot vi det stort sett ligge. Derfor får jeg dårlig samvittighet når det tikker inn en fin melding og jeg kjenner at jeg blir irritert. Han har tenkt på meg midt i alt han holder på med. Jeg sitter med telefonen og tenker «nå igjen?»
Jeg kjenner meg nær ham når vi har tid sammen, når han gjør noe omtenksomt, eller når vi blir sittende og snakke om noe som viser seg å bety mer for oss enn vi hadde trodd. Jeg kan sitte der og føle at han skjønner meg helt. Så begynner han å fortelle, ganske utførlig, hvor høyt han elsker meg. Plutselig sitter jeg og lurer på hva jeg skal svare. Sekundet før hadde jeg lyst til å bare bli sittende der sammen med ham.
Noen ganger lurer jeg på om han trenger å høre at jeg føler det samme, eller om det bare faller ham naturlig å si det når han er glad for å være sammen med meg. Jeg skulle gjerne forstått det bedre. Vi vet begge at vi elsker hverandre, og vi gleder oss til å gifte oss. Hvordan sier jeg til ham at jeg noen ganger allerede kjenner den nærheten han vil fortelle meg om, akkurat før han begynner å sette ord på den?
