Kjæresten min har et fast svar når det er snakk om å trenge noen: Det gjør han ikke. Han klarer seg selv. Han trenger ikke dele alt. Det ordner seg. Jeg hører hva han sier, men blir usikker på hvor det egentlig er plass til meg i livet han beskriver.
Jeg har prøvd å vise ham at han kan åpne seg for meg. At han kan snakke med meg når noe er vanskelig, og støtte seg på meg uten først å måtte begrunne hvorfor. Jeg er kjæresten hans. Jeg vil gjerne være der også når han ikke har full kontroll.
Lenge føltes det helt naturlig å fortsette å prøve. Det er ikke like lett for alle å vise seg sårbare, og det har jeg forståelse for. Men i det siste har jeg begynt å merke hvor mye av nærheten mellom oss som avhenger av at jeg stadig inviterer ham inn.
Jeg sier at jeg er der for ham, og han svarer at han ikke trenger noen. Jeg prøver å vise at han ikke blir en byrde av å dele noe med meg, og han gjentar at han klarer alt alene. Da sitter jeg igjen med to muligheter: fortsette å prøve eller bli stille selv.
Det som sliter mest, er følelsen av at jeg fortsatt prøver å finne ut om han vil slippe meg inn. Han har jo valgt å være sammen med meg. Jeg trodde det betydde at vi begge ønsket noen å dele livet med, selv om det av og til tar tid å finne ordene.
Nå lurer jeg stadig på om han egentlig vil ha meg der. Er han interessert, men redd for å åpne seg? Ønsker han mer avstand i et forhold enn jeg gjør? Jeg vet ikke, og jeg er lei av å finne beroligende svar på hans vegne.
Jeg vil ikke presse ham til å fortelle meg noe. Jeg vil at han selv skal ha lyst til å dele, og at han iblant tar initiativ til nærhet uten at jeg må be om det først. Er det virkelig for mye å forvente av sin egen kjæreste?
