Jeg gikk fra den første daten vår med følelsen av at det hadde gått bra. Vi kom godt overens, lo mye og hadde en samtale som ikke ga meg noen åpenbar grunn til å starte etterforskning etterpå. Da jeg foreslo å møtes igjen, virket hun interessert. Hun foreslo til og med at vi kunne ses allerede to dager senere. Det tok jeg som et lovende tegn.
Jeg hadde ikke begynt å planlegge resten av livet vårt. Jeg så bare for meg en kveld til sammen. Det virket som en rimelig tolkning når hun selv foreslo en dag.
Men dagen etter fikk jeg en melding. Hun hadde hatt det hyggelig, men følte ikke at vi passet sammen. Hun ønsket verken å date meg eller bli bedre kjent.
Beskjeden var tydelig og høflig. Den stemte bare ganske dårlig med den kvelden jeg trodde jeg hadde vært med på.
Jeg svarte: «Det er helt greit, takk for at du sier fra.» Et ryddig svar fra en mann som allerede hadde en voksende bunke oppfølgingsspørsmål i hodet.
Det er forslaget om å møtes igjen jeg henger meg opp i. Hadde jeg vært den eneste som tok initiativ, kunne jeg lettere ha skjønt at jeg leste situasjonen feil. Men hun foreslo jo et tidspunkt. Enten endret noe seg etterpå, eller så misforsto jeg hvor interessert hun var.
Jeg vet ikke hva som stemmer. Jeg har én date jeg likte, og én melding om at hun ikke vil ha en til. Hva som skjer videre, er klart. Det er forklaringen jeg ikke klarer å legge fra meg.
En del av meg vil spørre hva som gjorde at hun følte vi ikke passet sammen. Var det noe konkret jeg ikke fikk med meg? Samtidig lurer jeg på hva jeg egentlig skulle brukt svaret til, utover å få enda en setning å gruble over.
Jeg vil ikke overtale henne eller få henne til å forsvare at hun sa nei. Det høflige svaret mitt trenger heller ikke en kundeundersøkelse som vedlegg.
Foreløpig har jeg latt det ligge. Finnes det en grei måte å spørre hva som endret seg på, eller var «takk for at du sier fra» allerede riktig sted å stoppe?
