Mannen min og jeg er på ferie, og stadig vekk ender jeg opp med å gå bak ham. Vi er begge 31. Jeg hadde ikke sett for meg at det å holde følge med min egen ektefelle skulle bli en fast aktivitet på turen.
Det har skjedd flere ganger. Han går foran, og jeg sitter igjen med følelsen av at vi er på vei til samme sted, bare hver for oss. Jeg vil ha ham ved siden av meg. For meg er det en del av det å ta hensyn når vi er ute sammen.
Jeg har sagt fra mer enn én gang. Dette er ikke et hemmelig ønske jeg har ventet på at han skal oppdage ved hjelp av avansert ektemannstelepati. Jeg har forklart det, vi har snakket om det, og så har jeg havnet bak ham igjen.
I dag mistet jeg tålmodigheten. Jeg ba ham bli med ut til siden av veien, litt unna andre folk, så vi kunne snakke. Bare for å ha det klart: Jeg dyttet ham ikke. Jeg brukte først feil ord da jeg prøvde å forklare dette på engelsk. Jeg ba ham gå til siden sammen med meg.
Så sa jeg: «Hør her, hva er det du ikke skjønner?» Jeg sa at jeg syntes det var hensynsløst og uhøflig, særlig når jeg hadde forklart så mange ganger at det plaget meg.
Han svarte at han allerede gikk mye saktere enn vanlig, og at jeg også måtte gjøre en innsats for å holde følge.
Så mens jeg har lurt på hvorfor han stadig går fra meg, har han tydeligvis ment at han viser betydelig selvbeherskelse. Vi har ganske ulike beskrivelser av den samme spaserturen.
Jeg skjønner at han kan ha et raskere tempo enn meg. Det som gjorde meg lei meg, var svaret hans etter at jeg flere ganger hadde bedt om noe som føles lite, men viktig. Jeg ville at vi skulle gå sammen. Der ute ved veikanten sto vi i stedet og kranglet om hvem som anstrengte seg mest.
Jeg er fortsatt opprørt over svaret hans, og jeg vet at jeg var sint allerede da jeg tok det opp. Han mener han tilpasser seg. Jeg opplever at jeg stadig må be om å få gå ved siden av ham. Overreagerer jeg på avstanden mellom oss?
