Den første måneden jeg datet hun som senere ble kjæresten min, lå jeg med en annen kvinne og kysset en tredje. Vi hadde ikke etablert et seriøst forhold da. Men da det kom opp, løy jeg.
Jeg har ingen god forklaring på det valget. Jeg burde ha sagt sannheten. Uansett hva vi var for hverandre de første ukene, ga jeg henne et uærlig svar. Den løgnen ble med inn i forholdet vi etter hvert bygget.
Omtrent halvannet år senere fortalte en jeg regnet som en venn, henne om kysset. Jeg innrømmet at det stemte. Hun sa at hun ikke ville se meg igjen.
Et par dager etterpå gikk hun ut med en mann hun hadde kjent i rundt fem år, og endte med å kysse ham. Hun fortalte meg det, og jeg ble helt knust.
Jeg blir stadig sittende fast i når ting skjedde. Det jeg gjorde, skjedde mens vi fortsatt var nye for hverandre, før jeg oppfattet oss som et etablert par. Hun kysset en annen etter at vi hadde brukt halvannet år på å bygge et seriøst forhold. Vi hadde vært forelsket og elsket hverandre. For meg føles det som to veldig forskjellige situasjoner.
Men hun hadde sagt at hun ikke ville se meg igjen. I praksis hadde hun gjort det slutt. Jeg kan ikke utelate den delen bare fordi kysset gjorde vondt.
Jeg vet også at det jeg hadde gjort tidlig i forholdet, var ny informasjon for henne. For meg lå det halvannet år tilbake. Jeg hadde hatt all den tiden til å legge den første måneden bak meg. Hun hadde akkurat fått vite at jeg hadde løyet.
Det gjør ikke følelsene mine enklere å sortere. Jeg angrer på løgnen, og samtidig er jeg fortsatt knust over at hun kysset en annen to dager etter bruddet. Det ene slutter ikke å gjøre vondt selv om jeg erkjenner det andre.
Jeg trodde det vi hadde bygget gjennom halvannet år, ville veie tyngre enn noe som skjedde helt i starten. Nå prøver jeg å forstå min egen sorg uten å bruke den til å bagatellisere at jeg var uærlig. Er det urimelig å være så knust over noe som skjedde etter at hun gjorde det slutt?
