Jeg lastet ned Instagram igjen i dag etter en lang pause. Det første appen foreslo, var et bilde av eksen min. Jeg hadde knapt rukket å åpne den før jeg fikk noe å kjenne på.
Vi var sammen i nesten fire år og bodde sammen mesteparten av tiden. Det ble slutt for omtrent halvannet år siden fordi hun var utro. Det hadde visst pågått i nesten elleve måneder. Vi delte altså hjem og hverdag mens det var en ganske vesentlig del av livet hennes jeg ikke visste om.
Et halvt år etter bruddet fikk hun ny kjæreste. Gjennom venner som fortsatt kjenner oss begge, har jeg fått inntrykk av at hun har det bra. Jeg har ikke hele bildet, bare det som innimellom kommer fram.
Så dukket dette bildet opp. Hun hadde forandret utseende så mye at jeg nesten ikke kjente henne igjen. Hun lignet på kjæresten sin, som om de hadde endt opp med akkurat samme stil.
Men det var egentlig ikke utseendet som traff meg. Det var at hun nå så ut til å være komfortabel med ting hun ikke ville gjøre sammen med meg. Legge ut bilder av oss, for eksempel. La kjæresten være en del av vennekretsen. Ting jeg savnet i forholdet vårt, så nå ut til å skje helt av seg selv.
Jeg vet at jeg fyller inn mye her. Et bilde forteller ikke hvordan de har det sammen. Felles venner gir meg heller ingen fullstendig oversikt over livet hennes. Likevel begynner jeg å sammenligne. Hvorfor virker det så lett med ham, når det var så vanskelig med meg?
Det som skjedde, påvirker fortsatt hvordan jeg ser på meg selv, og hvor lett jeg stoler på andre. Ut fra det lille jeg ser, har hun funnet seg til rette i et helt nytt liv.
Jeg unner henne en framtid. Jeg var bare ikke forberedt på å få den opp som dagens første forslag på Instagram. Jeg kjente henne nesten ikke igjen på bildet. Likevel klarte hun å få meg til å føle akkurat det samme som før.
