Jeg trodde på ham fordi han var vennen min. Vi hadde kjent hverandre i flere år. Han var en mer erfaren kollega, og jeg var praktikant, men jeg tenkte at vennskapet vårt betydde at jeg kunne stole på det han sa. Jeg så ingen grunn til å spørre noen andre.
Da to nye praktikanter begynte på kontoret, fikk jeg ansvar for opplæringen. Vi ble godt kjent allerede den første uka, og jeg ble litt betatt av den ene. Snart begynte folk på jobb å snakke om oss.
Hun merket det og spurte om praten skyldtes at vi var så mye sammen. Hun skulle bare være der en kort periode, mens jeg hadde et halvt år igjen etter at hun sluttet. Hun ville ikke at ryktene skulle skape problemer for meg, så hun flyttet seg og satte seg sammen med en annen erfaren kollega.
Jeg ble såret, men sa det ikke til henne. Omtrent samtidig begynte vennen min å prøve seg på henne. Han visste at jeg likte henne. Så fortalte han meg at hun visstnok hadde sagt at hun ikke var interessert i meg.
Jeg tok ham på ordet og trakk meg unna. Jeg sluttet å snakke med henne slik jeg hadde gjort før. Hun fortsatte å spørre om jeg var opptatt, og hvorfor jeg var blitt så stille. Jeg hadde min forklaring på alt sammen. Hun ante ikke hva som foregikk.
Vennen min hadde allerede prøvd seg og fått avslag. En annen kollega fortalte også at han likte henne som person. Han visste om følelsene mine, han også. Plutselig var flere på kontoret innblandet i den lille forelskelsen min, mens hun og jeg knapt snakket sammen.
Til slutt spurte jeg henne rett ut om hun hadde sagt at hun ikke var interessert i meg. Hun svarte at hun aldri hadde sagt noe slikt.
Det svaret fortalte meg ikke om hun likte meg. Men det fortalte meg at vennen min hadde løyet. Da var det allerede blitt kleint mellom oss. Jeg satt sammen med den andre praktikanten, og hun prøvde fortsatt å forstå hvorfor jeg hadde trukket meg unna. Da hun fikk vite at jeg var blitt såret fordi hun flyttet seg, ble hun opprørt og spurte hvorfor jeg ikke hadde sagt det.
Jeg vet at hun egentlig ikke har gjort noe galt. Likevel har jeg fortsatt ikke lyst til å snakke med henne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg forbi den kleine stemningen jeg selv var med på å skape.
Med ham er det enda vanskeligere. Jeg må fortsatt jobbe ved siden av en jeg har stolt på i årevis. Skal jeg konfrontere ham, holde samtalene til jobb eller trekke meg helt unna? Jeg vet ikke engang hva jeg vil at han skal si.
