For omtrent en måned siden begynte en kollega å sende meldinger til kjæresten min. Hun er 27, han er 30. Hun fortalte meg det med en gang og sa at han visste at hun var i et fast forhold. Han ville bare være venner. Jeg trodde henne.
Noen dager senere inviterte han henne på vin. Hun sa hun hadde takket nei, og spurte hva jeg trodde han var ute etter. Da jeg ba om å få se meldingene, nektet hun. Hun kunne lese dem høyt.
Vi kranglet. Hun mente jeg var urimelig: Han var ensom på jobb og trengte selskap. Jeg vet hvordan ensomhet føles, og endte med så dårlig samvittighet at jeg tilbød meg å bli kjent med ham også. Jeg var likevel ikke komfortabel med at de møttes alene. Hun sa han var med på det, og at hun hadde bedt ham slutte å skrive hver dag.
Jeg trodde den daglige kontakten hadde stoppet. Jeg møtte ham aldri.
Forrige lørdag sa hun at hun hadde brutt kontakten fordi han hadde fortalt at han hadde følelser for henne. Igjen ba jeg om å se meldingene. Igjen ville hun bare lese høyt. Søndag kveld tok jeg telefonen hennes mens hun sov og leste uten hennes tillatelse.
Han hadde vært tydelig interessert helt fra starten. Hun hadde ikke takket ordentlig nei til vin, men sagt at kjæresten hennes ikke ville likt det. Da han spurte om hun ville vært interessert hvis hun var singel, svarte hun at et svar ville sette henne i en vanskelig situasjon. På en annen invitasjon svarte hun omtrent: Ikke i kveld, kanskje en annen gang.
Kontakten var heller ikke tydelig avsluttet. De hadde snakket om å skrive av og til, og hun hadde spurt hva han mente om hvorvidt de burde slutte.
Det vondeste var den daglige nærheten. God morgen og god natt. Spørsmål om søvn og følelser. Oppdateringer om hvor hun var og hva hun gjorde. Noen ganger skrev hun til ham før meg. Det minnet om hvordan vi begynte å snakke sammen for to år siden.
Da jeg konfronterte henne, sa hun først at hun trodde følelsene hans hadde gått over. Hun nektet for at hun likte oppmerksomheten eller ønsket mer enn vennskap. Senere, før vi skulle gå gjennom meldingene sammen, innrømmet hun at hun hadde søkt bekreftelse. Hun hadde lenge vært usikker på seg selv og likte å være ønsket. Hun hadde løyet om hensiktene hans for å beholde vennskapet.
Jeg er sint og lei meg. Dette var grenser vi avtalte da vi ble sammen. Jeg har sagt at jeg vurderer å gå, og at hun må ta aktivt tak i det som skjedde hvis jeg blir.
Hun har lovet å endre seg. Jeg har ikke bestemt meg. Er det nok her til å bygge opp tilliten igjen, eller blir jeg bare værende og vente på at jeg skal klare å tro henne?
