Jeg var nylig på et singelarrangement på Manhattan. Datingappene hadde ikke gitt meg så mye å være begeistret for, så jeg tenkte at det kunne være verdt å prøve å møte folk ansikt til ansikt.
Jeg er en mann med indisk bakgrunn, født og oppvokst i USA, og er tidlig i trettiårene. Jeg bor i New York, har en grei jobb, tar vare på meg selv og legger litt innsats i hvordan jeg kler meg. Det garanterer selvfølgelig ingen kjemi. Men jeg kom dit med en følelse av at jeg hadde en rimelig sjanse til å få kontakt med noen.
De fleste der var hvite, kanskje tre av fire, etter mitt anslag. Jeg begynte å snakke med noen kvinner. Ingen var uhøflige, men flere av samtalene føltes som noe de høflig lot meg gjennomføre. Jeg fikk sjelden følelsen av at de hadde særlig lyst til å bli kjent.
Samtidig la jeg merke til at noen av de hvite mennene ble oppsøkt. Kvinner tok initiativ og virket ivrige etter å snakke med dem. Etter hvert ble det vanskelig å slutte å se forskjellen. Jeg hadde kommet for å møte noen og endte med å føle meg nesten usynlig.
Én kveld kan ikke fortelle meg hvorfor en bestemt person ikke var interessert. Tiltrekning er personlig, og ingen skylder meg en sjanse. Likevel vekket det en følelse jeg har hatt før: Det kan være betydelig vanskeligere å date kvinner med en annen bakgrunn enn min.
Jeg har hatt noe hell med indiske kvinner. Jeg er åpen for kvinner med ulik bakgrunn, og dette handler ikke om at jeg bare vil møte hvite kvinner. Jeg lurer på hvor ofte åpenheten folk sier de har, faktisk gjenspeiles i hvem de vurderer som en mulig kjæreste.
Ellers i livet tenker jeg lite på dette. Jeg har vokst opp her, gått på skole her og har venner med mange forskjellige bakgrunner. Dating er en av få situasjoner hvor jeg stadig blir bevisst på at jeg er indisk.
Kanskje legger jeg for mye i akkurat denne kvelden. Men til andre indiske eller sørasiatiske menn i storbyer: Har dere opplevd noe lignende, at et rom fullt av muligheter til å bli kjent bare får avstanden mellom folk til å føles større?
