I omtrent en måned traff jeg den samme kvinnen hver uke gjennom en gruppe i menigheten. Hun ga meg komplimenter for utseendet og virket alltid glad for å prate. Jeg likte henne og tenkte det var en rimelig sjanse for at interessen var gjensidig.
En rimelig sjanse er et behagelig sted å være, helt til man forsøker å finne ut mer.
Forrige uke inviterte jeg henne med på noe jeg skulle gjøre sammen med venner. Hun sa at hun ikke kunne. Ikke svaret jeg håpet på, men heller ikke så mye å tolke. Folk har jo planer, upraktisk nok.
Jeg sa at jeg skulle komme med et annet forslag uken etter. Oppgaven var ganske oversiktlig: finne på noe, så invitere henne.
Et sted mellom de to punktene snakket jeg med noen som sa at hun ikke var interessert. Den kommentaren satte seg. Plutselig føltes det som jeg måtte avklare noe vesentlig før jeg kunne foreslå en ny avtale.
Før jeg spurte om hun ville finne på noe, bestemte jeg meg altså for å finne ut om hun ville at jeg skulle spørre om hun ville finne på noe. Dette hørtes fornuftig ut så lenge det foregikk inni hodet mitt.
Så i går la jeg igjen en beskjed på telefonsvareren hennes. Jeg sa at jeg gjerne ville bli bedre kjent med henne, og at det var noe jeg ville snakke med henne om.
Jeg foreslo ikke den nye avtalen jeg hadde lovet. I stedet la jeg igjen en beskjed med det vage alvoret til et møte ingen husker å ha avtalt.
Nå har det gått over et døgn uten at hun har svart eller nevnt meldingen. Jeg går gjennom ordlyden igjen og igjen, som om den blir tydeligere av å bli spilt av inni hodet.
Komplimentene kom. Praten gikk lett. Hun kunne ikke bli med på én ting. En annen sa at hun ikke var interessert. Det er det jeg har, og jeg klarer ikke å få noe klart svar ut av det.
Kanskje hun ikke var interessert før jeg ringte. Kanskje meldingen min fikk en enkel invitasjon til å høres unødvendig komplisert ut. Jeg vet ikke om stillheten er et svar.
La jeg igjen en klønete beskjed etter et avslag jeg ikke hadde forstått, eller klarte jeg å gjøre selve beskjeden til problemet?
