Det finnes steder der jeg forventer romantisk forvirring. Smørbrøddisken på matbutikken var ikke et av dem. Der pleier det vanskeligste spørsmålet å være hvilket brød jeg skal ha.
For noen uker siden begynte en av kvinnene bak disken å være ekstra varm mot meg. Hun så ut til å være i slutten av førtiårene. Jeg er 57. Da jeg takket for hjelpen, sa hun: «Du er verdt det.»
Det var hyggelig. Jeg plasserte det likevel under sånt hyggelige folk sier på jobb. Jeg har allerede mine grunner til å føle at dating ikke er særlig aktuelt for meg, og hadde liten lyst til å gjøre et smørbrødkjøp til et offentlig eksperiment.
Uken etter ekspederte hun meg igjen. Hun pratet mye, virket veldig flørtete og sa på et tidspunkt: «Å, nå gjør du meg helt distrahert.» Jeg smilte og rødmet. Et elegant svar var tydeligvis ikke på lager.
Et par dager senere kom jeg tilbake. Da jeg hilste, kom hun bort og spurte hva jeg skulle ha.
«Ingenting», sa jeg. «Jeg kom for å se deg.»
For en som har begrenset tilgang på sjarm under press, var dette et betydelig framskritt. Hun spurte om å få en klem, og vi klemte. Da tenkte jeg at jeg hadde nok å gå på til å be om nummeret hennes.
Hun sa at hun var smigret, men at hun holdt på med en annen.
«Å, skjønner. Null problem», svarte jeg. Så la hun til at det var ganske nytt, så man visste jo aldri. En interessant fotnote til avslaget. Jeg ante ikke hva jeg skulle bruke den til.
På de neste to besøkene var varmen borte. Det føltes som hun unngikk meg. Jeg hadde gått fra å distrahere henne til knapt å eksistere. Et ganske stort spenn for én kunde på matbutikken.
Jeg kan godta at hun har en annen. Det er rekkefølgen jeg ikke forstår: flørtingen, klemmen, den mulige åpningen og så følelsen av å bli usynlig mens jeg fortsatt sto der.
Mistok jeg vennlighet for interesse, eller endret spillereglene ved smørbrøddisken seg da jeg ba om nummeret hennes?
