Noen samtaler er som frokostblanding med vann. Andre minner mer om en müslibar som har ligget i bløt på kjøkkenbenken. Det er strengt tatt noe der, men det er vanskelig å kose seg med det.
Jeg er kanskje litt preget av bakgrunnen min. Før jobbet jeg med kommunikasjon og hadde mye kontakt med kunder. Jeg var vant til å lokke fram svar, forhandle og holde praten i gang. Jeg lærte å gi folk plass og finne en ny inngang når samtalen begynte å stoppe opp.
Problemet er at jeg fortsatt gjør alt dette når jeg prøver å bli kjent med noen. På Reddit og ellers blir jeg fort den som tilfører energi, viser interesse og sørger for at vi har noe å snakke videre om. Det går såpass av seg selv at jeg ikke alltid merker innsatsen med en gang.
Så kjenner den andre en gnist. Og jeg sitter der og lurer på hvor mye av den gnisten som egentlig er den gamle jobbrutinen min.
Jeg skjønner godt at det føles fint for dem. Det er godt å bli lyttet til. Det er godt når noen tar tak i det man sier og vil høre mer. Jeg liker også å gjøre det når jeg er interessert i noen. Jeg skulle bare ønske at de viste litt interesse for å bli kjent med meg også.
Jeg forventer ikke strålende replikkveksling i hver melding. Det må være plass til sjenerte folk, klønete formuleringer og et svar som ikke fører noe sted. Ingen trenger å underholde meg. Litt nysgjerrighet holder: et tegn på at de har lagt merke til at det sitter et menneske her som også har et liv å fortelle om.
Det er den følelsen jeg savner når praten blir flat. Jeg kan holde den hyggelig, men det er noe eget ved å oppdage at hyggen avhenger av at jeg hele tiden holder den i gang.
Den andre går kanskje derfra og føler at vi virkelig fant tonen. Jeg går derfra og vet ganske mye om dem, mens jeg fortsatt venter på et spørsmål som lar meg fortelle noe om meg selv.
