I går fortalte jeg en av de to beste vennene mine at jeg har følelser for dem. Det føles fortsatt rart å skrive «i går». Jeg har knapt rukket å ta inn at jeg faktisk sa det høyt.
Jeg er gift. Det var jeg selvfølgelig da jeg sa det også, men nå treffer det meg på en annen måte. Jeg tenker stadig på det jeg har gjort, og ender med tanken om at jeg i grunnen har en affære.
Det er det ordet som dukker opp. Det jeg vet sikkert, er at jeg hadde følelser for en nær venn og fortalte om dem. Nå er det ikke lenger bare jeg som vet det.
Og jeg er helt oppglødd. Akkurat den delen er vanskelig å innrømme sammen med resten. Jeg skjønner at dette er alvorlig, men kjenner likevel en sitrende glede over at jeg fikk sagt det. Den følelsen har ikke forsvunnet bare fordi jeg har begynt å tenke på hva det betyr.
Dette er en av mine aller nærmeste venner, et menneske som allerede har en viktig plass i livet mitt. I går tilførte jeg vennskapet noe jeg ikke bare kan trekke tilbake.
Jeg har ingen ryddig forklaring på følelsene mine, og jeg vet ikke hva som skjer videre. Akkurat nå er det så ferskt at jeg fortsatt kjenner rusen av å ha sagt det. Samtidig er jeg gift. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til begge deler i dag.
