Det er en måned siden det ble slutt, og jeg har fortsatt tingene hans. Jeg har ikke hørt fra ham. Han har heller ikke levert tilbake de få tingene mine som er hos ham. Forholdet er over, men eiendelene har liksom blitt hengende igjen.
Vi var sammen i et år. Mesteparten av tiden syntes jeg vi hadde det ganske bra. Gavene hans var riktignok litt rare. Han ga meg ting han selv likte, som ikke hadde så mye med meg å gjøre. Den gangen var de gaver fra en jeg var glad i. Nå er de enda flere ting jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med.
Det tok slutt etter at jeg sjekket posisjonen hans klokka fem om morgenen og så at han var hjemme hos noen andre. Han innrømmet ganske fort at han hadde begynt å tvile på forholdet. Han klarte ikke å bo med hundene mine. Han så ingen framtid for oss.
Og han hadde ligget med en annen.
Jeg var sint. Vi hadde vært sammen i et år, og jeg fikk høre om tvilen hans først etter at han hadde vært utro. Det var tydeligvis mye å snakke om når det gjaldt framtiden vår. Jeg hadde bare ikke fått være med på den samtalen.
Samtidig så jeg ingen vits i å kjempe for noe som allerede var over. Jeg kunne ikke diskutere meg fram til at han skulle ønske seg et liv med meg og hundene mine.
Nå vil jeg ha tingene hans ut av hjemmet mitt. Så langt er det enkelt. Det er hva jeg skal gjøre med dem, jeg står fast på.
Jeg er sentimental, av og til mer enn jeg skulle ønske. Å kaste tingene hans føles brutalt, selv nå. Det er frustrerende, særlig når han ikke har sørget for å gi meg mine tilbake. Men å sende alt til ham betyr også at jeg må forholde meg til ham igjen, i det minste indirekte.
Jeg vil ikke fortsette å oppbevare restene av et forhold han allerede hadde bestemt seg for å gi opp. Likevel har jeg ikke klart å kaste dem. Skal jeg sende ham tingene, eller la ham ordne det selv?
