Tre ganger nå har en mann jeg knapt kjenner, plutselig blitt veldig interessert i detaljene i jobben min. Og tre ganger har han underveis i samtalen nevnt at han skal skilles. Tydeligvis har jeg en fast avtale jeg ikke husker å ha lagt inn i kalenderen.
Jeg er i slutten av tjueårene. Disse mennene er rundt tjue år eldre enn meg, og fram til nylig hadde vi nesten ikke snakket sammen. Jeg visste hvem de var. De visste hvem jeg var. Det fungerte utmerket.
Så kom spørsmålene. Om jobben min. Om små, hverdagslige detaljer ved jobben min. Sånt man kanskje spør om fordi man er faglig interessert, eller fordi man venter på en passende anledning til å legge fram nytt om sivilstanden.
«Ja, du vet jo at jeg skal skilles …»
Nei. Det visste jeg ikke. Nå har jeg ikke visst det tre ganger.
Etter den opplysningen får resten av samtalen en litt annen klang. Den grundige interessen for arbeidsdagen min virker plutselig ikke fullt så jobbrelatert. Jeg vet selvfølgelig ikke hva noen av dem egentlig ville. Men tidspunktet for kunngjøringen gjør at jeg tenker gjennom spørsmålene en gang til.
Det ekstra kleine er at jeg kjenner konene deres bedre enn jeg kjenner dem. De kommende ekskonene, får jeg vel si, selv om det er en ganske fersk oppdatering for min del. Jeg har ikke fulgt disse mennenes liv tett nok til å vite at noe stort var på gang. Det er konene jeg faktisk kjenner.
Jeg skjønner at det kan være vanskelig å begynne på nytt. Å prøve seg igjen kan sikkert føre til noen klønete samtaler. Ingen får vel utdelt en bruksanvisning når et langt forhold tar slutt. Jeg kan ha forståelse for det og samtidig synes det er ganske underlig å bli involvert i lanseringen.
Mest av alt er jeg overrasket over hvor mye interesse de små detaljene i jobben min kan vekke. Særlig hos tre menn som snart har så mye papirarbeid å ta seg av.
