Mannen jeg treffer, sier at han merker at han er i ferd med å forelske seg i meg. Vi har det veldig fint sammen, så det er ikke vondt å høre. Det er bare mye å ta inn når jeg fortsatt holder på å venne meg til at det forrige forholdet mitt er over.
Jeg liker ham. Det er nettopp det som gjør dette vanskelig å forklare. Hvis vi ikke trivdes sammen, hadde det vært enklere. Men det gjør vi, og nå virker det som følelsene hans går fortere fram enn jeg er klar for.
Jeg har sagt at jeg trenger tid til å være singel og for meg selv. Jeg har nettopp kommet ut av et forhold. Jeg vil få kjenne litt på hvordan det er å være alene før jeg går inn i et nytt, også når jeg møter noen jeg liker så godt.
Han sier at han forstår. At han vil respektere grensene mine, og at han er villig til å vente. Han sier også at han kjenner en ro når han er i nærheten av meg. Det er noe veldig ømt i det. Jeg vil ikke avfeie det bare fordi jeg ikke har et like sikkert svar å gi ham.
Likevel er det en litt merkelig trøst å høre at noen vil vente. Jeg setter pris på det, men vet ikke hvor lang tid jeg ber om. Jeg har ikke gitt ham en dato for når jeg blir klar. Jeg har ingen dato å gi.
Jeg vet heller ikke om dette bare er sånn det ser ut når to mennesker får følelser i ulikt tempo. Eller om jeg prøver å holde noe uforpliktende som allerede har blitt mye større for ham. Så langt har jeg forklart hvor jeg står, og han har sagt at han kan godta det.
Kanskje noen faktisk vet det fort. Akkurat nå vet jeg at vi har det fint sammen, at han holder på å forelske seg, og at jeg har bedt om tid. Når han sier at han er villig til å vente på meg, vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal svare utover det jeg allerede har sagt.
