Jeg møtte ham på trening, som virket som et helt rimelig sted å bli litt betatt av noen. Vi hadde kjent hverandre en stund, men først i det siste hadde jeg begynt å legge litt ekstra i ertingen og småpratingen mellom oss.
Han erter meg mye. Dette hadde jeg naturligvis begynt å regne som bevis. Hvor godt beviset holdt, var foreløpig uklart.
Så dro han på tur og la ut en story. Jeg svarte med et enkelt spørsmål: «Suvenirer?»
Han forsikret meg om at han ikke skulle glemme meg. Lovende. Så kom leveringsvilkårene: Jeg måtte komme oftere på trening, ellers ble det vanskelig å gi meg min.
Vi trener vanligvis på lørdager, og de kommende lørdagene var jeg opptatt. Jeg sa at jeg ikke visste når vi kom til å sees igjen.
«Hvorfor så deppa plutselig, bror», svarte han, før han forsikret meg om at jeg nok skulle finne tid.
«Bror» var ikke helt den utviklingen jeg hadde håpet på, men jeg fortsatte. Etter en spøk om kvinner og humørsvingninger foreslo jeg at vi kanskje måtte finne en annen løsning. Underforstått: Vi er to voksne mennesker som muligens kan møtes et sted uten sportsutstyr.
Det siste skrev jeg ikke. Jeg ga ham en åpning. Jeg sendte ikke en møteinnkalling.
Han svarte at hvis jeg virkelig ikke kunne komme på trening, kunne jeg bli med på lunsjtreffet i stedet. Med rikelig latter til.
Han hadde altså vurdert hindringen, sett på alternativene og klart å plassere meg i en annen gruppeaktivitet.
Kanskje han ikke tok hintet. Kanskje han skjønte det helt fint og helst ville spise lunsj med alle sammen. Jeg klarer ikke å lese meg fram til svaret i den samtalen.
Det jeg kan si, er at suveniren min har en mer avklart framtid enn forelskelsen min.
