I dag fikk jeg en unnskyldning fra et ukjent nummer. Hun som skrev, sa hun hadde vært opptatt med prøver og labarbeid. Da visste jeg hva hun hadde drevet med. Hvem hun var, gjensto.
Jeg hadde brukt datingapper i noen måneder, og flere samtaler hadde bare stoppet opp. Jeg lurte på om det kunne være en jeg hadde matchet med på Hinge, som jeg ikke hadde hørt fra på en måneds tid. Jeg hadde gått videre og slettet de gamle meldingene, så der var det ingen hjelp å få. Jeg spurte «Hvem er dette?»
Hun svarte «K.»
Jeg sa at jeg helt ærlig ikke visste hvem jeg snakket med, og spurte om hun kunne friske opp hukommelsen min. Hun skjønte at jeg hadde slettet samtalen og sa at hvis jeg hadde gjort det, fortjente jeg ikke å bli minnet på hva hun het. Nå hadde vi brukt flere meldinger på å diskutere om jeg burde vite navnet hennes. Selve navnet hadde jeg fortsatt ikke fått.
Da begynte jeg selvfølgelig å huske henne. Det gjorde tydeligvis mer for hukommelsen å bli fortalt at jeg ikke fortjente en påminnelse, enn å få høre om prøver og labarbeid. Jeg svarte «lmao», og hun reagerte med et hjerte. Det var det.
Jeg hadde egentlig mistet interessen da samtalen stilnet første gang, så det var lite å ta opp igjen da jeg skjønte hvem det var. Jeg kunne godt ha latt den siste meldingen stå ubesvart. Fram til jeg sendte den latteren, prøvde jeg bare å finne ut hvem som skrev. Kunne jeg ha spurt på en bedre måte?
