Kjæresten min sa at han ikke ville at sex skulle bli en rutine. «Vi har jo bare sex på søndagsmorgener», sa jeg. Han tenkte seg om og sa at han ikke hadde skjønt at det også var en rutine.
Vi har vært sammen i et år og bor hver for oss. Vi sees som regel et par ganger i uka og overnatter hos hverandre i helgene. De første månedene hadde vi gjerne sex både den kvelden vi overnattet og morgenen etter. Av og til skjedde det i uka også. Kveldene forsvant først. Han var sliten på fredager og lørdager, og til slutt sto vi igjen med søndagsmorgen.
Selv da blir det stort sett likt hver gang. Han liker at jeg er øverst og sier at han vil at jeg skal komme, men han tar nesten ikke på meg. Jeg har sagt flere ganger at jeg trenger mer berøring. Som regel blir han stille. Etter hvert begynte jeg å gruble på de tre–fire kiloene jeg hadde gått opp. Kanskje han ikke syntes jeg var like attraktiv lenger?
For omtrent en måned siden ble jeg så lei meg at vi endelig satte oss ned og snakket ordentlig om det. Han sa at han fortsatt syntes jeg var attraktiv. Han fortalte også at han følte et press om å ha sex hver gang vi så hverandre. På slutten av dagen måtte han anstrenge seg for å få lyst. Om morgenen var han uthvilt og kunne slappe av. Han sa at han skulle slutte å se på porno en stund for å se om det hjalp. Det hadde vært et problem i det forrige forholdet hans også. Vi ble enige om at jeg skulle la ham ta initiativ en stund.
Den søndagen hadde vi den beste sexen vi hadde hatt på flere måneder. Det var så lidenskapelig at jeg nesten hadde glemt at vi kunne ha det sånn sammen. Jeg var full av håp resten av helga. Så kom de neste søndagene, og alt føltes som før.
Forrige helg sa han at det hadde vært vanskelig å gå en hel uke uten å komme. Jeg sa at vi hadde sett hverandre i løpet av uka, og at han kunne ha spurt. Han ble helt stille.
Jeg tenker stadig på den stillheten. Jeg vet hvor anspent han blir når sex føles som noe han skylder meg, og jeg kjenner hvor mye det tærer på selvtilliten min. Har vi egentlig noe mer å si til hverandre om vi tar én prat til, eller utsetter jeg bare å innrømme hvor langt fra hverandre vi står?
