For to uker siden gikk jeg endelig bort til mannen jeg hadde fått et godt øye til på treningssenteret. Jeg klarte å fortelle ham både at han hadde en fantastisk kropp, og at jeg var redd for ham. Et kompliment med en liten advarsel på kjøpet.
Han smilte og prøvde å berolige meg. Han var et helt vanlig menneske, forklarte han, og ville ikke at jeg skulle være redd for ham.
Jeg er 25, han er 29, og vi hadde sett hverandre der i over fire måneder. Til å begynne med var han bare en kjekk mann som stadig var i nærheten. Han så på meg, holdt blikket når jeg møtte det, og smilte av og til. Etter hvert begynte jeg å like ham. Det hjalp antakelig at han så ut til å legge merke til meg også.
Min egen innsats var mindre lovende. Når han smilte, fikk jeg panikk og overså ham. To ganger prøvde han å komme bort til meg. Da lot jeg som jeg ikke hadde sett ham, og forlot treningssenteret. Jeg ville gjerne at han skulle snakke med meg. Jeg var bare svært god til å gi inntrykk av det motsatte.
Det var andre småting også. Vannflasken hans havnet stadig rett ved min, selv når vi var de eneste der og hadde rikelig med plass. En kamerat av ham var overraskende hyggelig mot meg selv om vi bare hadde delt et apparat én gang. Da jeg hadde vært borte en måned, spurte kameraten hvor jeg hadde gjort av meg. Jeg registrerte alt, men ante ikke hva som egentlig betydde noe.
Jeg er veldig innadvendt, har aldri hatt sex og har ikke vært på date på fem år. Det gjør meg ikke akkurat mer avslappet rundt en mann jeg liker. Etter at jeg begynte å like ham, kunne jeg bruke en hel treningsøkt på å gruble over et blikk fra den andre siden av rommet. Samtidig gjorde jeg mitt beste for å late som jeg ikke hadde merket det.
I går hilste han med et varmt smil og spøkte med at han var fullt påkledd nå, så jeg ikke trengte å være så redd. Det var iskaldt på senteret, og alle hadde tatt på seg ekstra klær. Så tok han av seg den langermede trøyen. Det passet ikke helt med det han nettopp hadde sagt. Men med min egen åpning var jeg neppe den rette til å klage.
Mot slutten av økten kom han bort og spurte om vi kunne bytte på apparatet jeg brukte. På bestemte dager gjør jeg de samme øvelsene i samme rekkefølge. De jeg ser jevnlig, har hatt god tid til å lære seg opplegget. Hver gang han var ferdig med sin tur, stilte han apparatet tilbake slik jeg hadde hatt det, og smilte til meg.
Jeg visste fortsatt ikke om han flørtet eller bare var hensynsfull. Men han sto der og gjorde apparatet klart til min tur, mens jeg satt med hodetelefonene på og var nervøs igjen.
