Da en av kollegene til kjæresten min spurte når vi skulle gifte oss, trodde jeg at jeg visste omtrent hva han ville svare. Men han sa at det ikke hastet. Kanskje rundt tretti, så vi fikk nyte ungdommen først.
Vi var begge tjuefem. Fram til den kvelden hadde jeg trodd at vi ville gifte oss omtrent på denne tiden. Jeg hadde ikke fått med meg at planen var utsatt med flere år.
Vi hadde vært sammen i fire år og bodd sammen i halvannet. Vi delte verdier og interesser, og jeg opplevde forholdet som kjærlig og respektfullt. Ekteskap var ikke noe jeg hadde funnet på alene. Vi hadde snakket om framtiden mange ganger. Han hadde sagt at han gledet seg til å fri, og at han ville gjøre noe spesielt ut av det.
Nå nærmet jeg meg tjueseks, og jeg hadde begynt å bli utålmodig. Selv etter et frieri ville det ta tid å planlegge et bryllup. Samtidig ville jeg ikke presse ham. Jeg kunne gjerne ha fridd selv. Jeg synes det er like naturlig at en kvinne gjør noe romantisk for en mann. Men jeg trodde det var viktig for ham å være den som fridde, så jeg hadde ventet.
Den kvelden hadde vi vært på et arrangement på jobben hans. Etterpå dro vi på bar med noen kolleger han kjente godt. Vi hadde det hyggelig, og så fortalte en av dem at han skulle fri til kjæresten sin helgen etter. Vi gratulerte ham, og praten kom inn på ekteskap. Da var det noen som spurte om oss.
Kjæresten min virket utilpass før han svarte. Ingen kommenterte det noe særlig, og samtalen gikk videre. Men resten av kvelden var han fjern mot meg. Jeg prøvde å oppføre meg som vanlig, selv om jeg var både såret og forvirret. Dagen etter var han fortsatt like fjern.
Da tok jeg opp det han hadde sagt på baren, og fortalte hvordan jeg hadde det med å vente på at vi skulle gifte oss. Han ble irritert med en gang. Han sa at han bare ikke ville virke for ivrig etter å gifte seg foran kollegene, og at jeg hadde tatt det for personlig.
Så begynte han å gråte. Han fortalte at han hadde vært betatt av en kvinnelig kollega i omtrent et år. Hun hadde også vært med på baren. Han innrømmet at de hadde flørtet på melding noen ganger, men insisterte på at det ikke hadde skjedd noe fysisk.
Jeg ville egentlig bare vite om vi fortsatt så for oss den samme framtiden. Nå måtte jeg prøve å forstå at han hadde likt en annen i et helt år. Jeg spurte om han ville gå fra meg. Det ville han ikke. Så spurte jeg om han ville kutte den private kontakten med henne. Han sa at hun også var en venn, og at han ikke kunne gjøre det.
Jeg pakket en bag og dro. Noen dager senere sendte jeg en melding om at det var slutt, og at vi måtte flytte fra hverandre. Han mente det var kaldt å gjøre det slutt på melding, og at jeg burde ha latt ham forklare seg ordentlig.
Det virker som han ikke vil miste meg. Det gjør dette vanskeligere. Når jeg tenker tilbake på forholdet vårt, husker jeg kjærligheten, ikke bare det han nå har fortalt. Han vil redde forholdet, men samtidig beholde den private kontakten med kvinnen han har vært betatt av i et år. Jeg vet fortsatt ikke om jeg skal høre på ham en gang til.
