Jeg hadde omtrent tjue minutter igjen til kjæresten min da hun ba meg snu. Jeg hadde allerede kjørt i nesten to timer. De hun bodde sammen med, skulle egentlig være borte, men nå måtte de hjem likevel. Dermed ble besøket avlyst.
Vi hadde vært sammen i litt over en uke. Jeg var 28, hun var 24, og dette var den første gangen vi virkelig misforsto hverandre. Det var noen dager siden sist vi hadde sett hverandre, så jeg hadde gledet meg til å komme.
Siden jeg allerede var så nær, foreslo jeg å hente henne eller ta henne med hjem til meg. Det ville hun ikke. Jeg bor hos moren min, og det var hun ukomfortabel med. Jeg jobber fulltid og ser foreløpig ingen grunn til å flytte. Etter at foreldrene mine gikk fra hverandre, har jeg også satt pris på å være der og hjelpe mamma. For meg fungerte det fint å bo der. For henne var det grunn nok til å si nei til den løsningen.
Da jeg kom hjem, hadde jeg kjørt i nesten fire timer uten å få se henne. Jeg har en fysisk krevende jobb og trengte å koble av. Jeg sa at jeg ikke var sint på henne, men skuffet over at vi ikke fikk møttes, og at jeg ville ha noen timer for meg selv.
En time senere så jeg på mobilen. Flere ubesvarte anrop og lange meldinger ventet. Hun mente at jeg ikke kommuniserte nok, og at jeg lot frustrasjonen gå ut over henne. Jeg trodde jeg hadde vært tydelig: Besøket var avlyst, jeg var sliten, og jeg trengte litt ro. Hun så ut til å oppfatte ønsket mitt som noe mer personlig.
Jeg gjentok at jeg ikke var sint. Senere den kvelden skrev hun at hun følte hun gjorde livet mitt vanskeligere, og at hun bare hadde gjort meg ulykkelig siden vi møttes. Jeg kunne ringe når jeg var klar til å snakke. Vi hadde så vidt vært sammen i en uke, og plutselig skulle jeg svare på en beskrivelse av forholdet vårt som jeg ikke kjente meg igjen i.
Neste morgen var jeg på jobb. For min del var det avlyste besøket ute av verden, men hun var ikke ferdig med det. Det kom meldinger hver time om at vi måtte snakke grundigere om det som hadde gått galt. Hun sa at hun følte seg usikker og trodde jeg var sint på henne. Hun ville rydde opp i det som hadde skjedd. Jeg syntes etter hvert det var vanskeligere å håndtere samtalen enn det avlyste besøket.
Da vi snakket på telefonen, sa jeg at situasjonen var mye å håndtere når jeg var sliten. Hun tok det som at jeg mente hun var for mye, slik eksene hennes hadde sagt. Så sa hun at hennes framtidige ektemann ville godta henne som hun var. Jeg hadde ikke prøvd å si noe om hele personligheten hennes. Jeg hadde bedt om en rolig kveld.
Jeg skjønte at hun trengte å bli beroliget. Men hvis ønsket mitt om litt tid alene betydde at vi måtte fortsette å snakke helt til hun ikke lenger var urolig, så jeg ikke hvordan dette skulle fungere. Hun mente selv at hun var god til å kommunisere. Det ble stadig vanskeligere å si hva jeg trengte uten at vi måtte begynne en ny samtale om hva jeg egentlig mente.
Jeg gjorde det slutt. Vi hadde ikke vært sammen lenge nok til at jeg kunne tenke på denne første krangelen som et unntak. Bare litt over en uke som kjærester og et avlyst besøk vi ikke klarte å bli ferdige med.
