Jeg er 20, studerer og er allerede lei av den fasen der man bare «snakker sammen». Jeg forventer ikke at alle jeg møter skal bli en livspartner. Jeg skulle bare ønske at noe varte lenge nok til at jeg slapp å lure på når det kom til å forsvinne.
Det meste jeg har opplevd hittil, har vært forhold som aldri helt ble definert. Vi snakker, kommer nær hverandre, og det virker som om vi er på vei et sted. Men ingen forplikter seg, og etter hvert går det i oppløsning. Fra min side virker det lettere å gå når ingen har sagt tydelig hva vi egentlig har.
Sist var det en kvinne jeg hadde snakket med i omtrent halvannen måned. Så vidt jeg kunne skjønne, gikk det bra. Hun viste meg mye nærhet, og jeg følte meg ønsket. Så endret tonen i meldingene hennes seg.
Nå har vi ikke snakket sammen på flere dager.
Jeg vet ikke hva som skjedde. Det er noe av det som gjør det vanskelig. Overså jeg noe? Gjorde jeg noe galt? Eller sluttet hun bare å ønske det samme som meg? Jeg merker at noe er annerledes, men aner ikke hvorfor.
Det hadde vært lettere å riste av seg hvis det ikke føltes så kjent. Først noen uker eller måneder med oppmerksomhet og nok nærhet til at jeg blir knyttet til henne. Så blir kontakten sjeldnere. Noen av kvinnene jeg snakker med, sier til og med at de elsker meg. Da er stillheten etterpå enda vanskeligere å forstå.
Jeg vet at jeg er ung. Jeg vet også at mange vil utforske og ha det gøy mens de studerer. Det finnes flere å møte. Jeg har ikke rukket å møte alle som kan passe for meg i en alder av 20. Men det gjør ikke disse dagene uten et ord noe særlig bedre.
Jeg vil føle meg elsket og ha noe som varer. Når noen viser meg nærhet og sier at de elsker meg, begynner jeg å tro at det er det vi bygger. Hvordan kan jeg vite om vi faktisk gjør det, før jeg igjen sitter her og lurer på hvorfor vi sluttet å snakke?
