Jeg har vært syk i en uke, og mannen min har brukt en god del av den på å reise seg igjen. Hver gang jeg trengte en liten ting, var han der. Han må ha gått fram og tilbake minst tjue ganger.
Ingen har noen gang tatt vare på meg helt på denne måten. Jeg visste selvfølgelig at jeg elsket ham før jeg ble syk også. Men all den tålmodige omsorgen fikk meg til å se ham med nye øyne.
Jeg har ikke alltid vært så flink til å sette pris på ham. Jeg legger lett merke til det som mangler, eller det som ikke er helt som jeg skulle ønske. Det kan ta ganske stor plass, selv når det er mye godt rett ved siden av.
Denne uka så jeg ham hjelpe meg med den ene lille tingen etter den andre. Han gjorde ikke noe stort nummer ut av det. Han bare reiste seg og hjalp meg. Og når jeg trengte noe igjen, gjorde han det samme en gang til.
Et sted underveis begynte jeg å føle at jeg hadde vunnet i lotto. Der var mannen min og passet på meg, mens jeg hadde så lite å gi tilbake.
Jeg sa det til ham. Jeg ville at han skulle vite hvor mye det betydde, og hvor heldig jeg følte meg som hadde ham. Jeg sa at jeg elsket ham.
Han trakk på skuldrene og sa at det ikke var noe. Etter den uka kunne jeg knapt vært mer uenig.
