For fire år siden, på vår andre date, hadde jeg på meg en olivengrønn genser og røde joggesko. Hun sa at jeg så ut som en julenisse. Ut fra det hun hadde foran seg, var det en rimelig vurdering.
Jeg kunne ha ledd. I stedet fant den usikre hjernen min på en medisinsk forklaring. Jeg så henne rett i øynene og sa at jeg var litt fargeblind.
Hun fikk straks dårlig samvittighet og ba om unnskyldning for at hun hadde ertet meg. Jeg godtok unnskyldningen. Dermed hadde et dårlig antrekk fått langsiktige konsekvenser.
Etter det begynte hun å hjelpe meg med å finne klær som passet sammen, så jeg skulle slippe å føle meg usikker. Det var omsorgsfullt og fint. Det gjorde det også stadig vanskeligere å innrømme at jeg hadde sett fargene helt tydelig og likevel gått ut døren.
Da vi flyttet sammen, sorterte hun klærne mine etter fargetone. Nå hadde vi et helt system i hjemmet basert på noe jeg hadde sagt for å komme meg gjennom én spøk på date nummer to. Genseren hadde gjort sitt. Administrasjonen levde videre.
I matbutikken sjekker hun paprikaene for meg, så jeg skal slippe å gjette på om de er modne. Jeg står ved siden av og tar imot hjelp jeg overhodet ikke trenger, fra et menneske som bare har gjort den feilen å tro på meg.
For ordens skyld: Jeg ser farger helt fint. Synet mitt er også helt normalt. Når hun spør om jeg klarer å se hvilken farge et håndkle har, må jeg myse, nøle og svare feil med vilje. Det krever mer innsats enn det ville ha gjort å lære seg å kle seg for fire år siden.
Nå er hun forloveden min. Hun er en engel, og jeg er en svindler med et svært ryddig klesskap. Jeg skriver anonymt fordi jeg er redd dette kan koste meg bryllupet. Jeg har begrenset grunnlag for å klage på eventuell dårlig behandling.
Det fantes sikkert et passende øyeblikk å si sannheten på. Jeg lot det passere. Deretter lot jeg mange flere passere, sammen med et ukjent antall paprikaer.
Hvordan forteller jeg kvinnen jeg skal gifte meg med, at fire år med omtanke begynte fordi jeg ikke tålte å bli kalt en julenisse?
