Det jeg stadig tenker tilbake på, er hånden hennes i min mens vi gikk. Den kvelden trengte jeg ikke lure hele tiden på om hun ville være nær meg. Hun viste det, flere ganger.
Vi kysset flere ganger. Hun smilte, tok kontakt og fant grunner til å holde seg nær. Jeg tok initiativ til noe av det, men det gjorde hun også. Da kvelden var over, følte jeg at vi hadde fått god kontakt. Det var ikke bare en vag følelse; jeg hadde konkrete øyeblikk å tenke tilbake på.
I starten fortsatte det ganske naturlig på Snapchat. Hun svarte nokså fort, fortalte om dagen sin og virket interessert i samtalen. Vi snakket om å treffes igjen.
Da jeg foreslo helgen etter, var svaret litt nølende. Hun sa at det kanskje var tidlig å spørre, men ja, hun måtte bare se hvor sliten hun var. Jeg svarte at vi kunne se det an. Vi hadde ingen fast avtale, men hun hadde heller ikke sagt nei.
Siden har det stort sett vært jeg som starter samtalene. Noen ganger svarer hun som før. Hun kan sende en tilfeldig meme eller et klistremerke, og da blir jeg usikker på hvordan jeg skal forstå avstanden. Andre ganger snakker vi knapt sammen på flere dager. Hun starter sjelden en samtale vi kan bygge videre på.
Jeg skjønner at folk har mye å gjøre. Man kan også like noen uten å ville sende meldinger dagen lang. Jeg forventer ikke at vi skal ha kontakt hele tiden. Jeg savner bare et tegn på at hun også vil fortsette å bli kjent.
Kanskje hun likte meg den kvelden og føler noe annet nå. Kanskje hun fortsatt er interessert, men sjelden tar initiativ. Begge forklaringene passer med deler av det som har skjedd. Dermed sitter jeg og ser på de samme meldingene uten å bli klokere.
Jeg vil ikke slutte å skrive for å teste henne, eller ignorere henne for å få oppmerksomhet. Samtidig vil jeg ikke fortsette å legge krefter i noe jeg holder i gang alene. Hvis jeg lar det være opp til henne å starte neste samtale, gir jeg henne plass, eller godtar jeg at dette kanskje allerede er i ferd med å renne ut i sanden?
