Jeg hadde ikke sett for meg å be fremmede om datingråd, men vennene mine og jeg snakker egentlig ikke om forhold. Dermed har internett fått ansvaret for den romantiske utviklingen min. Det var visst ingen andre søkere.
Jeg er i slutten av 20-årene og jobber i utlandet. Det er en kollega jeg gjerne vil bli bedre kjent med. Hun er omtrent to år yngre og kommer fra samme land som meg. Det er lett å snakke med henne, og det betyr litt ekstra når begge er hjemmefra.
En annen kollega fortalte at hun var singel. Da gikk det å be henne ut fra å være en løs tanke til å bli noe jeg kunne bekymre meg mer målrettet for.
Jeg er ikke hodestups forelsket. Jeg har bare en følelse av at det kanskje kan være noe der. Vi jobber i ulike avdelinger og ser ikke så mye til hverandre, men når vi får snakket sammen, prøver jeg å holde samtalen i gang.
Problemet er at det alltid er jeg som begynner. Hvis jeg ikke sier noe, kan hele vakten gå uten at hun snakker med meg. Praten går lett når den først er i gang. Oppstarten ser ut til å være mitt ansvarsområde.
Så regnet det en dag. Dagen før hadde hun nevnt at hun tok kollektivtransport, så jeg tilbød å kjøre henne hjem. Det virket som en grei åpning: praktisk, uformell og støttet av været.
Hun smilte og takket nei. Jeg smilte tilbake og spurte: «Er du sikker?» Hun svarte: «Ja, jeg er sikker.»
«Greit, ditt tap», sa jeg, med et selvgodt uttrykk som trolig ga inntrykk av langt mer selvtillit enn jeg hadde.
Etterpå var alt som før mellom oss. Motet jeg trengte for å be henne på en ordentlig date, hadde derimot tatt bussen hjem.
Jeg har blitt avvist før, uten at det har gjort det til noen favorittaktivitet. Mest av alt vil jeg unngå å gjøre det kleint på jobb eller bli en hun må styre unna. At hun takket nei til skyss, kan bare bety at hun ikke ville sitte på. Men sammen med at jeg starter hver eneste samtale, blir det vanskeligere å overse.
Så nå lurer jeg på om det å be henne ut ville gitt meg et tydelig svar, eller om hun allerede har svart så forsiktig hun kan.
